Maur overalt!

"I bakvendtland der kan alt gå ann, der er de like tøysete og rare alle mann..." av Alf Prøysen. Her har de langåpent på shoppingsentrene, restauranter og andre lokaler på søndager, mens de på mandager stenger frisørsalonger, restauranter og mange andre lokaler... Logisk? Når jeg rusler rundt i byen, eller langs stranda, slår det meg. De utrolige og urettferdige livsvilkårene som befinner seg alle steder. Slumområder har vi, ofte et stykke utenfor byene, men vi har mange uteliggere og fattige blant oss her i byen også. Jeg ser daglig folk som plukker ting ut av søpla, som samler på flakser, som selger ting de har laget, som sover under tepper på gata eller som kunne trengt en dusj og nye klær. Hva kan jeg gjøre? Jeg blir helt paralysert av tanken. Skal jeg lukke hjertet mitt å gå forbi? Daglig går jeg forbi, men ikke med et lett hjerte. Når jeg tar mot til meg, hender det at jeg kjøper noe de har laget, men hvem vet hva pengene går til? Men igjen, det er vel ikke min sak? Litt vekslepenger her og der, hva gjør vel det? Desverre er mange av disse menneskene beruset til alle tider, det er lett å se og forstå. Men jeg går aldri med matpakke på meg, faktisk går jeg helst uten noen ting, for å unngå å se ut som en turist eller et ransoffer... I og med at fattigdommen bare viser seg en gang i blant, blir jeg ikke immun. Når jeg ferdes i byer i Mali, hvor fattigdommen blir trykket ned over hodet på meg uansett hvor jeg snur meg, og folk mangler armer og ben, tenner, synet sitt, famile, foreldre, hus og mat, lukket jeg meg i et skall som sa "Ikke gi noe til noen, da kommer det bare flere!" eller "Hvem skal jeg gi til, hvilken forskjell betyr det og hvor skal jeg begynne?"... Jeg kan ikke bety en forskjell for hele verden, derimot kan jeg bety en hel verden i forksjell for enkeltmennesker. Desverre er det lett å glemme den holdningen, når man ser mange fattige som trenger hjelp rundt seg. Nå fikk dere høre noen av hverdagstankene og spørsmålene mine, som jeg kommer til å bære med meg resten av livet også. Jeg fant en god artikkel: Hva er løsningen for de fattige (i Norge)?. KrF vil for alltid være mitt parti. Ikke fordi vi er enige om alt, og ikke fordi de har svaret på alt. Men fordi de kjemper for de tingene som betyr noe. Menneskeverd, på alle måter, nasjonalt og internasjonalt!

Jeg går turer i solnedgangen på stranda, og opplever stadig noen "øyeblikk". Her står jeg en meter fra fra min nye venn, som lot meg fotografere så mye jeg ville... Ellers har det vært noen røde solnedganger også, som jeg selvfølgelig ikke har bilde av, men som smelter hjertet mitt hver gang! I løpet av den første måneden i Brasil minnet alt meg om Mali, lukter, trær, blomster, frukter, ord, språk, kultur og lyder. Men så gikk det over, heldigvis(!), for alle som skulle oppholde seg rundt meg. Og denne måneden har jeg innsett hvor mange ting jeg aldri har luktet, hørt og sett før, jeg har merket meg nye trær og nye frukter, nye dyr og nye tankesett i kultruren, som i ettertid kommer til å gi meg assosiasjoner til Brasil...

Jeg kommer hjem med en pose full av mango ny og ne. NAM! Det hender at jeg har lyst til å ta bilde av lukter og smaker, dette er et av tilfellene. Samt når jeg går på stranden i vinden og kjenner lukten av havet, mens føttene mine blir fulle av sand og jeg kan skylle meg i bølgene. Det er slike øyeblikk som hadde vært morsomme å ta "bilde" av...

En ting jeg merker på kroppen hver dag, men aldri klarer å huske her på bloggen (nå kommer det, endelig), er at det er flisgulv, overalt, i alle hjem. Leiligheten som min vertsfamilie bor i er et rart unntak, med soverom som har parkett. I tillegg bor jeg i en by, så alt jeg går på er asfalt eller andre harde materialer. Føttene mine skriker når jeg går mye, og ryggen min er lykkelig hver kveld når jeg legger meg. Jeg er ikke vant med bylivet, og jammen er det ikke noe jeg skal bli vant med heller. Takke meg til Tysvær som har alt å by på, men allikevel ligger nærme byen.

Nathasha tar meg med for å smake nye matretter og juicer til alle tider, hun er en alle tiders venn og gjør meg samtidig godt kjent i byene!

Jeg leste på blogger av venner, da jeg plutselig innså at maur var en ting som faktisk kunne være morsomt å nevne på bloggen... Jeg har maur i senga, maur i maten, maur på badet og maur på meg til alle tider. De er overalt! Alle hus har maur. Jeg har vokst opp med at det er nødvendig å lage vollgrav med vann oppi for å stenge mauren ute fra maten, i Mali, derfor er ikke maur noe jeg har reagert på. Men det kan jo kanskje være morsomt for noen nordmenn å lese om...

TAKK!

Jeg vil takke alle som ber for meg og de prosjektene jeg får være med i her. Takk for all forbønn for menneskene jeg møter og blir kjent med. Takk for e-mailer og positive tilbakemeldinger, kommentarer på bloggen og skype-samtaler. Takk for all pengestøtte. TAKK!

Måten alt har lagt seg til rette på her, ja, bare det at jeg er i Brasil, og at alt ordnet seg slik det skulle for at jeg kunne reise hit, har vært med Guds hjelpende hånd.

Her får jeg møte nye menigheter, mange utrolige vitnesbyrd, lære språk og en ny kultur å kjenne. Jeg får oppleve daglig at jeg faktisk betyr en liten forskjell for noen. Så langt har oppholdet vært fult av velsignelser og bønnesvar.

Den 5. oktober skypet jeg med TFI, en "Takk For Innsatsen"-leir på Stemnestaden, med Normisjon. Jeg fikk holde et kort vitnesbyrd om livet mitt her, for mange ungdommer jeg har vært leder med og for på leir i mange år. Tenk, for en mulighet skype gir oss! Det finnes så mange måter å evangelisere og vitne om Jesus på. Med livet mitt, handlingene mine, ordene mine, bloggen min, facebook, skype, leirer. Her i Brasil er de flinke til å handle! De planlegger turer, og gjenomfører turer. De reiser til fattige landsbyer eller slumområder, og har aktivitetsdager. Med dramaforestillinger, turneringer i fotball og andre sporter, har lovsangsmøter (i form av hip-hop, rap, Hillsong på portugisisk, break-dance osv...), deler ut brosjyrer hvor de kan lese historier fra Bibelen, med illustrasjoner og forkalringer, deler ut mat og drikke. De rett og slett gir mange mennesker en bedre hverdag og muligheter til å komme seg av gaten og alt det vonde som kommer med livet der. De synes alltid det er flott å ha med utlendinger, men selv synes jeg alltid det er flott å få være med!

Norge gjennom skype...

De siste ukene har det vært av og på med noen voldsomme regnbyger. Enten skinner sola, eller så tordner og lyner det mens regner plasker ned. Den dagen jeg skypet med familien min, hadde vi sol og over 30 grader, men om natten kom regnet. Huff så klamt og varmt det ble!!! Jeg fikk ikke sove, og lå i sengen min med armer og ben utstrakte som godt jeg kunne. Men vi kan ikke skru på aircondition enda, da vil vi bruke den hver dag til langt forbi februar, og det ville blitt dyrt! Jeg holder ut, med vinduet på vidt gap. Ellers er det interessant hvordan de øker lyden på tv'n og skrur på flere lys når vi har slike tordenvær. I Norge ville det vært av med tv'n og ut med stikkontakter. Ikke her nei! Her skal vi overdøve lyden av regnet og ha på så mange lys at man ikke ser at det er mørkere ute... Hele byen var fin og lys fra vinduet mitt, når det stod på som verst!

Her ser du mine vakre og beste: Prinsen og (søs) Ingeborg. Etter å ha pratet i tur og orden med hele familien, spiste de kvelds mens jeg var med dem på skype, de satte datamaskinen der jeg normalt ville sitte til bords i Norge. En veldig koselig kvelds! De var seg selv, og de minnet meg på at det var her jeg skulle være, og ikke hjemme for å gå hverandre på nervene...

Prinsen hører meg gjennom datamaskinen, men forstår ikke dette systemet helt. "Hvor er du?"... Savner den gode pelsdotten som kommer smygende for å få litt kos, eller når jeg finner ham i sengen min, godt innrullet i dyna mi!

"Herre!

Gjør meg til et redskap for din fred!

La meg bringe kjærlighet der hatet råder.

La meg bringe forlatelse der urett er begått.

La meg skape enighet der uenighet råder.

La meg bringe tro der det råder tvil.

La meg bringe sannhet der det råder villfarelse.

La meg bringe lys der det råder mørke.

La meg bringe håp der det råder fortvilelse.

La meg bringe glede der bedrøvelse hersker.

Å Mester!

La meg ikke søke så meget å bli trøstet

- som det å trøste.

Ikke så meget å bli forstått

- som det å forstå.

Ikke så meget å bli elsket

- som det å elske.

For det er gjennom å gi

- at en får.

Der er gjennom å glemme seg selv

- at en finner seg selv.

Det er gjennom å tilgi andre

- at en selv blir tilgitt.

Det er gjennom å dø

- at en oppstår til evig liv."

Frans av Assisis bønn

Modeller i Brasil!

Som jeg nevnte i innlegget oppussing og nye vennskap, er det uvanlig å tilbringe helgen alene hjemme. Nathasha, hennes mor og søster innviterte meg derfor på overnattingsbesøk fra fredag til mandag. Dette fordi "mamma" skulle besøke vertssøstera mi i Campinas i helgen. Bruno og "pappa" jobber mye, og er dessuten menn. Hvorfor bli hjemme alene (jeg kunne godt tenkt meg det)? Vel, jeg sa ja. Det er viktig å være ydmyk, jeg får se mer og oppleve mer om jeg sier ja takk til muligheter som dukker opp!

På fredagen (19. oktober) dro jeg og Nathasha til "byen", i bursdagsfeiring av Nathasha sin veninne. Det var en artid opplevelse, hun hadde ikke vært på byen på over et år, og beregnet altså feil av åpningstider, vi ankom 11.30. Først ventet vi i bilen i en halvtime og så ventet vi i lokalet i over en og en halv time på at folk skulle komme. Vi var i ferd med å gi opp, men så kom de, rundt 01.30... Mange venner av Nathasha, noen ansikter til og med jeg kjente igjen! Vi fikk danset fra oss og drukket to flakser med vann hver, før vi kjørte hjemover klokken 03.30 (vi stoppet på en bensinstasjon for å spise hamburger). Da vi kom til høyblokken og skulle parkere var det ingen ledige plasser... Sukk! Vi kjørtre rundt og rundt, før vi parkerte et par kvartaler unna, noe hun syntes var skrekkelig langt å gå. Vel, det syntes ikke jeg. Uansett hvilken etasje du bor i, eller hvor langt du skal gå, tar du heis eller kjører i dette landet. Jeg foretrekker å ta trappen og gå/sykle dit jeg skal (det er like mange sykler og mopeder som det er biler her, altså bruker mange sykkel også). Hjemme tar jeg alltid trappen opp to etasjer, mens vertsfamilien min foretrekker heisen...

Søstera til Nathasha, som heter Nathaly, innviterte meg med på sminkekurs på lørdagen (20. oktober). Det kunne jo bli artid, tenkte jeg, som kun har tatt med meg en halvttom mascara og en opptørka eyeliner til Brasil! Det var ca. 15 damer, med noen barn, som møtte opp, for å teste produkter av merket Mary Kay. Først skulle alle renske ansiktene, det var deilig. Så skulle vi grise til ansiktene med et lag foundation, et lag pudder, mange lag øyenskygge og rouge, et par forsøk med ulike leppestifter og eyeliner. Jeg følte meg bedre da jeg ankom enn da jeg dro derfra... Den dagen var jeg glad jeg ikke kunne noe særlig med spårk, jeg koblet helt ut, for selv om jeg hadde tatt dette kurset i Norge, hadde jeg lukket ørene. Så mange damer og så mye unødvendig snakk, setter jeg aldri pris på... Men for å lette situasjonen litt, kunne vi spise god kvelds, snacks og muffins når vi ville i løpet av den halve dagen vi brukte her. På tross av alt, var det en artig opplevelse.

Resultatet av all sminkingen, Nathaly og meg. Når vi kom hjem var middagen klar, mora hadde diska opp med hjemmelaget stroganoff, ris med løk, amerikansk salat og selvpressa pasjonsfrukt-juice. En koselig familiemiddag!

Søndagsformiddag på stranden med Nathasha (21. oktober). Vi var ikke alene, selv om hun har klart å knipse et bilde uten andre mennekser på. Stranden var stappfull, jeg ikke tok av meg kjolen og spradet i bikinien som alle andre, men fikk mer enn nok oppmerksomhet. Jeg var glad klærne forble på... Jeg vet ikke om jeg har nevnt det før? Men å gå i bikini i Brasil er nesten det samme som å gå naken, bikinene dekker ingenting!

I taubanen, på vei til utsiktspunktet mellom Santos og Säo Vicente. Når vi var midt mellom alle trærne og fingrene mine glei gjennom bladene, kunne jeg høre lyden av innsekter, fuler, dyr og andre ukjente kryp. Lukten fylte meg med en underlig følelse, kanskje litt sommerfuler i magen? Det var i hvert fall deilig. Jeg kunne godt bodd på et sånt sted og dinglet med føttene oppi et tre. Foreløbig har jeg ikke sett noen slanger, det gjør meg litt trist. Landkrabbene vi så på øya Morro de Saö Paulo i ferien vår hjalp litt, men det gav meg ikke nok kick... 

Jentene på toppen av fjellet!

Vær med å be for moren til Nathasha! Hun har vært utrolig gjestfri og kjærlighetsfull mot meg. For et par uker siden spurte hun datteren sin, min veninne, om å få være med på en bibelgruppe. Kun Nathasha er kristen i familien, og ble selvfølgelig glad for dette. Hun lever med sitt liv som eksempel, og håper at det skal nå familie og venner, noe det tydeligvis gjør. Nå sitter moren og leser i Bibelen til alle tider, og hver gang vi skulle gå ut, hørte vi at hun ba for vår trygghet og at vi skulle ha det fint. For ei dame! Hun har gitt meg ny styrke og nytt håp, nå leser jeg i Bibelen mer enn før, og trenger bare tenke på henne for å bli oppmuntret!

Både jeg, Nathasha og moren hadde med kameraer opp på fjelltoppen, det resulterte i et par bilder...

Det er noe med utsikt og oversikt som får meg til å trekke pusten litt dypere, og tenke. Jeg forstår godt hvorfor katter alltid legger seg på strategiske steder for å ha kontroll over alt og alle... På fjelltopper er det alltid lett å prate med Gud, og alltid lett å se hvor stor Gud er, som har skapt denne verden slik jeg kjenner den!

Her dingler jeg med føttene i taubanen, fjellet ligger tett i tett med begge byene, og gir en majestetisk utsikt!

Vi skal prøve hang gliding (jeg vet ikke hva det heter på norsk), ned fra dette fjellet til stranden. Vi gleder oss stort, jeg elsker kick!

Vi var modeller i Brasil for et par timer, med god magefølelse, godt humør og fine omgivelser. Fotograf for anledningen var kameraet på selvutløser eller en av oss...

Det var en flott helg, med mange kaker, karamell pudding, gode middager, godt fellesskap og nye opplevelser. Da kvelden kom gikk vi i kirken klokken 19.00, hvor jeg var med på ungdomsopplegget. Jeg forstod såpass at de planla forskjellige ting til jul, band og sanger, steder for øvelser, innsamling av telefonnumre osv.. Min oppmerksomhet var mer rettet på ei lita jente på under 1 år som krabbet rundt på gulvet og smilte! Etterpå gikk vi på kino, Nathasha likte ikke filmen noe særlig, men jeg og resten av salen lo godt og mye. Bilturen hjem og nattetimene ble brukt på å diskutere avliving av dyr, forskjeller og likheter mellom landene våre og abort (med google translate som et godt redskap ganske ofte). Jeg liker ikke å diskutere ting jeg brenner for når jeg ikke kan uttrykke meg slik at motparten forstår hva jeg mener, jeg blir direkte oppgitt. For min del mestrer jeg engelsk godt, men det er det ikke mange i Brasil som gjør... Og når slike samtaler kommer, som jeg normalt sett elsker, må jeg innrømme at jeg savner Norge!

Hvordan er livet på dagsenteret?

I dag skal jeg møte mine overordnede i prosjektet Pró Viver (02. oktober). I den anledning har "mamma" sydd et nydelig hjerte som jeg kan ha på mitt nye nøkkelklippe. Hun har også kjøpt en enskel veske, med reim som går på skrå fra skulder til mage, slik at det ikke skal være så lett å stjele fra meg. Hun passer på! Pró Viver er delt inn i 4 dagsentre, 2 i Santos by og 2 i fattige strøk et stykke fra Santos. Eliane skulle ta med med for å se sjefen, og dagsenteret jeg skulle jobbe på, vær klar klokken 12.00 sa hun. Så jeg var klar 11.30, jeg! Hun kom 14.45... Vel, nok om klokker. Hun tok meg med til sentrums-dagsenteret, som er basen for prosjektet. Her møtte jeg Josi og Rosangela, to flotte damer, som også har samarbeidet med tidligere studenter på Gå Ut Senteret. Josi inviterte meg og Eliane på prinsesse-kveld hvor vi skulle gjøre alt det jenter gjør på filmer (noe jeg enda ikke har prøvd). Etter å ha vært her en stund, drukket svart kaffi med 50% sukker oppi (ikke godt) og sett mange barn i aktivitet, tok Eliane meg med til det dagsenteret jeg skal jobbe i. Vi kjørte bare forbi, dagsenteret ligger i de to øverste etasjene av en kirke som heter Igreja Batista do Marapé. I det vi kjørte forbi, merket jeg meg hvordan alt så ut, og konkluderte med at jeg skulle sykle att og frem til jobb hver dag...

Jeg syklet til jobb (03.oktober), som viste seg å være litt av en opplevelse. For det første er trafikken ganske vill, jeg liker det. Den er roligere enn i Afrika, litt mer forutsigbar, men mye verre enn i Norge. Som syklist kan jeg komme meg lett frem om jeg bare tør. Jeg sykler langs stranden hver dag, for der er det sykkelfelt, og fin utsikt, turen tar omtrent 30 minutter. Mange blikk, plystringer, kommentarer og folk som ser ut til å miste fokuset når jeg passerer. Verden! Det er min første dag på jobb! Etter omtrent 3 minutter ble jeg spurt ut om hva jeg gjorde i Brasil, hvor mye språk jeg kunne, om jeg var kristen og om jeg kunne noen leker. Jeg kunne ingen navn, alle kunne mitt. Så jeg fåreslo avis-leken, og forklarte reglene så enkelt som mulig (en kollega kan litt engelsk). Det slo ann! Etter et par leker fåreslo Rosangela at jeg kunne jobbe her hver dag, i stedet for å være litt her og litt i sentrum. Jeg kunne gjøre mye nytte for meg her, de trengte flere folk her, og ikke i sentrum. Den dagen la de fra seg alle planer, og lekte hele dagen, jeg ble dratt i alle retninger, fikk klemmer og kyss, ble holdt i hendene, fikk være med på gymnastikk på taket (de har en idrettsbane på taket, veldig deilig å være ute når det er varmt, friskt luft) og gode matpauser. I matpausene ber de alltid før de serverer, en lærer og noen frivillige barn. Jeg hørte at de ba for den nye, pene læreren... Mange av barna er ikke kristne, heldigvis er ansatte kristne, og de brenner for det de gjør, de viser kjærlighet med handlinger hver dag! Det var mye lyd, mange ansikter og mange navn på en dag!

Dette er pauserommet, som jeg finner litt ironisk (03. oktober). Å sitte/ligge i kirkebenker mens en ser på TV blir liksom litt feil, hele fokuset forsvinner. Men dette er altså filmrommet, ingen mulighet for å sovne underveis i disse filmene! På formiddagen har vi ca. 40 barn som kommer for å bruke fritiden på en god måte, og på ettermiddagen ca. 60 barn. Barna er i alderen 4-14 år, pluss/minus... Når den første gruppen går hjem og vi venter på den neste gruppen, har vi pause. I dette rommet ble jeg tvangsplassert for å hvile. Og jammen sovnet jeg også, på trebenken. Hodet mitt var fult av skriking og lekende barn... 

Meg og to av jentene jeg ofte deler bord med i matpausen (04. oktober). Du ser det ikke, men rundt oss er det ganske mange flere barn, og mange står klar med mobilen for å ta bilde...

Guttene i fri lek, mens de venter på at jentene skal bli klare for matpause (05. oktober). Guttene knør seg ikke så mye oppi meg, som kan være en fin pustepause. Barns kreativitet og fantasi forundrer meg stadig, jammen savner jeg å være barn! Oppgavene jeg har på dagsenteret, bortsett fra klemming og leking, er å være med i gymnastikken (de andre lærerene pleier bare å se på, eller komme innom av og til), hjelpe til i engelsktimene, hjelpe til i kunst & håndtverk timene, være en rollemodell og gi ustoppelig med kjærlighet til barna. De aller fleste har en tøff hverdag hjemme. Foreldre som lever kun for alkohol, eller som ikke bryr seg om hva barna bruker tiden på, vold, misbruk, sinte fedre. Listen er lang! Man vet aldri hva barna sliter med hjemme, men jeg ser noen tomme og triste blikk fra barn når de ikke har noe å henge fingrene i eller noe å ta seg til...

Jentene i sving med kunst & håndtverk (09. oktober). Vi var kreative hele dagen, etter noen timer med tegning og liming gikk vi å fant gamle blader, for å brette juletrær, blomster, sommerfugler, fugler og papirfly. Adriana, sjefen på dette dagsenteret, fikk se noen av tegningene mine, og fåreslo at jeg må ha et tegnekurs for de barna som er interesserte. Etter litt nøling sa jeg ja. Noe slikt har jeg aldri hatt før. Hvis du har tips om hvordan jeg kan gå frem i et slikt kurs, er jeg lutter øre!!! 

Ei av de mer tålmodige jentene, som snakker slik at jeg forstår (10. oktober). Når det står 10 barn rundt meg, og alle prøver å si noe til meg samtidig, får jeg ikke med meg noen ting. Det hjelper lite om de gjentar eller snakker høyere... Men det har de begynt å oppfatte nå! Selv kollegaene blir trøtte til tider av alt barna vil si til meg, gjennom dem. Jeg lærer, sakte men sikkert! Den ene kollegaen min nekter å bruke de engelsk ordene han kan, for at jeg skal lære portugisisk, og jammen kommuniserer vi godt. Jeg tør å prøve meg frem, og han er god til å forklare! 

2 ganger i uken har vi karate på dagsenteret, tirsdag og torsdag (11. oktober). Jeg satt og fulgte godt med på alt de gjorde, helt til læreren sier "kom her". Ånei! Meg? Magen vrenger seg. Svetten pipler frem i pannen min. Jeg har aldri likt å måtte prestere i gymnastikk. Her presterer jeg hver gang jeg beveger meg, å så skulle jeg stå å sloss med læreren forann alle guttene...? Yes! Men jeg reiste meg, og det var kjempegøy. For uansett hva jeg hadde gjort og hvordan jeg hadde klart meg, ville de likt det. Og jeg klarte meg faktisk veldig bra. Vi hadde flere konkuranser hvor jeg ble stående som vinner lenge. Slitsomt! Men jeg liker karate, og gleder meg hver gang.

Oppussing og nye vennskap!

Nathasha viser meg Santos by og byen hun bor i, Sâo Vicente. Disse to byene har vokst seg inn i hverandre. Strendene bare fortsetter, hele kysten til Brasil er fylt av strender, med små avbrudd!

Markedsdag i Santos! Her får du tak i ALT du trenger, av spiselige varer vel og merke. Mer enn vi får tak i Norge, her har de frukt og grønt som jeg aldri har hørt om før, som det ikke går ann å skrive inn i "google translate", for vi har ikke norske/engelske ord for disse varene. De har slike marked en gang i uken, rundt om i byen! Luktene var til å ta og føle på. "Mango, her kan vi stoppe litt. Mmm!" Mens vi gikk bortover gaten og nøt lukter og synet av alle fargene og menneskene, ropte mannfolk fra bodene "Barbie, come here, please" eller ting på portugisisk, men merkverdig mange kunne ordet "Barbie"... Nathasha tok meg med for å smake sukkerrøyr-juice med lime, som faktisk var veldig godt. Etterpå spiste vi pastel (noe jeg ikke har hørt om før jeg kom til Brasil), du får velge hva du vil ha oppi "brødet" (kjøttdeig, kylling, tomat, saus, ost, løk osv.)... Veldig godt!

Nathasha eier sin egen klesbutikk, og denne uken har jeg fått være med på å bytte lokale og pusse opp sammen med henne. Noen veninner av henne har vært innom en gang i blant, men her fikk jeg være med på hele prosessen! Skru opp stativer, ordne med garderobe, bære møbler, tapetisere møbler, henge opp klær, flytte på klær og selge klær. Etter en lang dag fåreslo hun at jeg like godt kunne sove over hos henne, ettersom jeg skulle hjelpe henne dagen etterpå også. Avtale! Et annet argument var at jeg slapp å være alene hjemme ("pappa" var hjemme, men han telles ikke fordi han er mann). For min del elsker jeg å være alene hjemme, både her og i Norge, men slike tanker er uvanlig å ha i dette landet. Mennesker, hele tiden, er kjempeviktig. En tar vare på familiemedlemmer og dyr med stor respekt, og må alltid ta seg tid og økonomi til å hjelpe om noen i slekten skulle trenge det. Dette minner meg om Afrika, som har en litt for stor dose av den tankegangen, det gjør at folk ikke kan spare og planlegge en fremtid, og hvis en får seg en god utdannelse, kommer han seg ikke så langt allikevel. Det er deres "skatte-funksjon" å bruke kontakter, venner og slekt på denne måten, og setter man seg mer inn i kulturen er det forståelig, men akk, trist for dem som ønsker å planlegge og spare. Norge er i overkant den andre veien, sier man til en brasilianer eller afrikaner at vi i Norge "putter besteforeldre på gamlehjem", eller "sender folk som trenger ekstra hjelp til kommunale tjenester" (forstå meg rett med mitt ordvalg), ville de blitt målløse og triste. Ingen respekt? I disse landene lever man for å forsørge familien sin, for å en dag bli tatt vare på og respektert av de unge, man reiser seg fra sin sitteplass for de gamle her. Dette ble visst en hel tale, men jeg ble så revet med når jeg først satte i gang...

Kom og kjøp! Nathasha kjører selv en gang i uken til Sâo Paulo for å handle inn nye varer til sin klesbutikk (med tilbehør), Maria Pimenta. Derfor er det med fryd at jeg ser gjennom klærne i denne butikken, alt er håndplukket av henne!

Jeg ble invitert med på arkitekt-show, som er et stort hus ved stranden fylt med fin arkitektur, hvert rom er til ære for forskjellige fotballspillere i Santos Futebol Clube. Damen til høyre er en bekjent av min veninne som gjerne ville "ta bilde med blondinen"... Nathasha blir daglig flau på vegne av brasilianere som behandler meg som en turistattraksjon, heldigvis har jeg bodd i Afrika halve livet mitt, og der er det hakket verre enn her! 

Det kom to damer bort til meg når jeg stod i en kø, de prikket meg på skulderen og spurte "er de øynene ekte?" Jeg forstod faktisk spørsmålet, men var ikke sikker på om jeg forstod hva de mente med dette... Nathasha stod med hakeslepp når de snudde og gikk videre etter at Nathasha hadde svart "ja, det er de". "Det er direkte uhørt, tenk å oppføre seg sånn" sa Nathasha å ble helt heit i toppen hver gang hun snakket om det. Men i senere tid har hun fortalt denne historien videre mange ganger, så selv jeg klarer å stille spørsmålet på portugisisk! 

På restaurant Pit'zaz for å kose oss! På vei fra bilen og inn til restauranten var det litt småregn, hun beklaget seg mange ganger over at hun ikke hadde paraply eller kunne parkere nærmere (vi kunne ikke parkert så nærme i Norge, og det regner mer og oftere der), jeg prøvde å forklare at det ikke var et problem. Hun løpte bortover, med veska over hodet! Tenk at jeg bruker så mye tid med en "jente-jente" når jeg er så "gutte-jente". Men hun er ikke en pingle, og hun er ikke dum. Hun er selvstendig og vi har mange gode diskusjoner. Derfor overlever jeg! Faktisk har vi det stort sett alltid gøy, for vi finner på mange sprell!

Her er desserten vår, Petit Gâteau. Jordbær, vaniljeis og muffins med varm/smeltet sjokolade inn. Ja, det er godt, bedre enn bilder og ord kan få frem...

Katarina stikker av med telefonen min når hun har sjangs. Her har hun og Bruno det gøy! 

I helgen var verts-søstera mi hjemme på besøk, hun bor og studerer i Campinas i ukedagene. Det regnet hele helgen, og gav samme effekt som mange ville fått om det hadde snødd hele helgen i Norge. Nemlig inne-aktiviteter! På fredagskvelden tok vi oss en tur på kino, shoppingsenteret har alt innebygd: parkingshus, shopping, restauranter, butikker og kinosaler i massevis! Den dagen (fordi det er helg og fordi folk kommer fra innladet til kysten i helgene) var det mange tusen mennesker på senteret, sikkert flere mennesker enn vi har i Tysvær kommune, men det kan være at jeg overdriver... På lørdag lagde vi jordbær innbakt i hvit brigadeiro (sjokolade-krem) og smeltet sjokolade. Når de hadde stivnet, spiste vi oss gode og mette mens vi såg en hau av amerikanske serier på engelsk med portugisisk tekst (som heldigvis er mulig på to kanaler)!

Ellers har jeg begynt på pilates med "mamma". Hver tirsdag og torsdag går vi et kvartal og kommer til et hus som gir pilates-timer, vi har ei egen dame som følger oss opp. Hun gir meg gode øvelser for isjiaset/prolapset i korsryggen min, som forøvrig kun har vært et problem 2 ganger etter at jeg ankom Brasil! Takk, Gud, for det!