Allerede som barneskoleelev i Mali sa jeg til meg selv at jeg ikke kunne forbli enslig resten av livet, ellers kom jeg ikke til å ha noen å spille med om kveldene... Familien min er viktig for meg, og en dag vil jeg gjerne ha min egen familie!Ensomhet er noe jeg har følt på flere ganger i løpet av oppholdet mitt i Brasil. Når jeg ser de norske jentene som er et team, eller er med de to norske guttene, føler jeg meg litt ensom. Jeg er veldig heldig som bor i en brasiliansk familie. Og jeg har fått mange venner her. MEN! Vennene og familien jeg har, forstår ikke hva jeg går gjennom, de er jo i sin vanlige hverdag (det er definitivt ikke jeg), og stort sett mangler jeg språk til å formulere dypere samtaler. Jeg har mange å dele øyeblikk med, men ingen å dele alle opplevelsene mine med. Og når jeg har behov for å være sosial, vel, så må jeg ringe og organisere. De norske teamene har hverandre, det er mer enn nok, de strever ikke etter å ha noen å være med.
Heldigvis er det nok av fordeler med å være her alene også. Den første måneden her med Daniel var trygg og god, når vi var i selskaper og sosiale settinger kunne vi støtte oss litt til hverandre når det ble mange timer med portugisisk og nye kulturtrekk å forholde seg til. Når han reiste, måtte jeg hive meg uti det, alene. Dette har jeg lært mye av, og det at jeg ikke kan "lene meg på" andre nordmenn lenger, lærer meg mer om Brasil og hvordan ting fungerer her. Det gjør det også lettere å lære språk, når jeg kun forholder meg til portugisisk og engelsk.
Neste gang jeg skal ut å reise på slike turer, vil jeg ha med meg en venn. Vi trenger ikke å gjøre alt sammen, eller være avhengige av hverandre, tvert imot, jeg er veldig glad i å rusle alene og få nye venner. Men det er godt å ha et fast følge og noen å dele nye erfaringer med.
Jeg har lærer nye ting om meg selv... For det første er jeg ganske sosial, og finner meg fort nye venner. Jeg er ganske god til å organisere arrengementer og samle folk. Jeg foretrekker å henge med få personer om gangen (da er det lettere å snakke og dele oppmerksomheten gjevnt mellom personene). Jeg liker ikke å sloss om folks oppmerksomhet når vi er mange samlet. Jeg smaker på alt folk tilbyr meg, så jeg antar at jeg blir mindre og mindre kresen for hver dag som går. Jeg er fremdeles mer komfortabel i guttegjenger enn jentegjenger. Jeg liker fremdeles å danse, om ikke enda mer. Stille og ensomme stunder får meg til å jobbe (derfor jeg får lagt ut blogg-innlegg eg gang i blant). Jeg liker å lære språk, og er blitt bedre på å prøve meg frem. Jeg går ganske fort, og synes andre går ganske seint. Store deler av dagene mine innebærer sykling og gåing, ettersom taxi er dyrt/ikke bra alene, og jeg ikke vil være til bry for familien min. Hvis jeg først skal gå ute i regnet, kan jeg like godt bli våt med vilje og hoppe i sølepytter (her går jeg med klikk-klakker uansett...). Jeg har en utmerket retningssans, og har ikke gått meg bort en eneste gang (ofte har jeg et kart i hodet når jeg går omkring, aner ikke om dette er vanlig?). Eneste fordel med dårlig vær er at jeg kan ta på meg en god hettegenser. Jeg vil fremdeles ikke bo i en by når jeg blir "stor". Etter å ha sett bilder av venner som øver på å ta sprøyter (på hverandre) heller jeg mer i retning av å bli lærer enn sykepleier for øyeblikket (jeg vil heller bli gul og blå av å sloss med en kompis enn å ta sprøyter). Å få brev e hyggeligere enn å få meldinger på nettet, som får meg til å innse at jeg må begynne å sende brev selv...
Folk sier til meg at jeg er heldig som får oppleve alt dette. Jeg er enig! Men hvem som helst kan gjøre det jeg gjør dette året. Det er det å gjøre ord om til handling som stopper folk. Og ettervhert som jeg snakker med folk, innser jeg at jeg er på kanten til å være gal. Ikke mange ville reist ut et halvår til et annet kontinent, eller ut av sin komfort-sone, og i hvert fall ikke alene(!). Dermed er det ikke alle som aner hvor ensomt jeg har det til tider.
 |
| På skype med mamma, en god supporter! Og selvfølgelig pus også... |
