 |
| Alltid gøy å prøve seg på nye hårfrisyrer, ikke like lett på seg selv hver gang! |
 |
| Av og til får jeg fikse søsteren min på håret.. Det er gøy! |
.jpg) |
| Litt mimring fra gode dager med venniner i Brasil! Prøver meg på mønster og farger. Spennende! Fungerer bra med nål/tannpirker... |
 |
| Shellac: Fransk Manikyr, varighet mellom 3-4 uker, ingen riper. Hos Estetica Hudpleie i Førresfjorden, i lokalet til Luggen Frisør, sitter Kjersti. Hun ordner med alt av velvære og skjønnhet. Enten du skal gifte deg, har et stort arrangement i vente eller vil unne deg selv eller andre litt luksus i hverdagen; kan jeg anbefale henne og det hun tilbyr. Hun er glad og flink med mennesker (hun har fartet rundt i verden, og er derfor godkjent av meg), det kunne ikke falle henne inn å anbefale de dyreste tilbudene, om hun ser at noe annet passer for deg. Her er link til hennes nettside, med god oversikt: Estetica Hudpleie |
Har du tips til flere kreative ting med hår, klær, tilbehør, farger og negler? Det er lov, også i Norge, å ta seg litt tid for seg selv i ny og ne!
Jeg henter teksten om de to store bud fra: Nettbibelen
"Da fariseerne hørte at han hadde stoppet munnen på saddukeerne, kom de sammen. Og en av dem, en lovkyndig, spurte for å sette ham på prøve: «Mester, hvilket bud er det største i loven?» Han svarte: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Dette er det største og første budet. Men det andre er like stort: Du skal elske din neste som deg selv. På disse to budene hviler hele loven og profetene.»" Matteus 22.34- 39
Jesus svarer, som alltid, godt for seg! Det høres kanskje enkelt ut, dette med å elske sin neste som seg selv. Men jeg opplever at alt for mange er redde for å være frimodige, redde for å elske seg selv, redde for å tenke at de betyr en forskjell for mennesker rundt dem... Og hvordan kan man da tenke slike tanker om andre? De innebygde "lovene" vi har i vårt samfunn om at "jeg er ingenting" sitter godt forankret. Det er trist! Nå er det sånn at vi ikke engang tør å stå frem å si at vi duger til ting vi er gode på, mens folk i andre land frimodig sier de kan både det ene og det andre (som ikke alltid stemmer). Kulturforksjeller på godt og vondt... Men på dette området tenker jeg at vi kan lære litt av andre kulturer, for om du skulle være frimodig og feile, vel, hva skader det? Sånn egentlig? Du kan føle deg avvist, du kan føle på dårlig mestring, kanskje andre kjipe følelser kommer snikende? Men hvis vi alle prøvde og feilte mer, da ville terskelen synke litt, eller? Og da ville en konsekvens (kanskje?) være at vi oppmuntrer og kommer med god og konstruktiv kritikk til hverandre. Det er oppbyggelig for fellesskapet; enten det er i familien, med vennene, på skole og jobb, sammenkomst med nye mennesker eller i politiske sammenhenger! Verdsett deg selv, og det vil komme litt lettere for deg å verdsette menneskene rundt deg! Etter et opphold i Brasil hvor alle roser og klemmer hverandre, kjenner jeg at dette er noe jeg vil formidle videre i Norge! Føler du deg klar for å verdsette andre? Her et visdomsord fra den morsomste boken i Bibelen: "Den som sprer velsignelse, trives godt, den som kvikker opp andre, blir oppkvikket selv." Salomos ordspråk 11.25
Et lite oppmuntringsord til deg:
"For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp." Jeremia 29.11
Jeg henter teksten om de to store bud fra: Nettbibelen
"Da fariseerne hørte at han hadde stoppet munnen på saddukeerne, kom de sammen. Og en av dem, en lovkyndig, spurte for å sette ham på prøve: «Mester, hvilket bud er det største i loven?» Han svarte: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Dette er det største og første budet. Men det andre er like stort: Du skal elske din neste som deg selv. På disse to budene hviler hele loven og profetene.»" Matteus 22.34- 39
Jesus svarer, som alltid, godt for seg! Det høres kanskje enkelt ut, dette med å elske sin neste som seg selv. Men jeg opplever at alt for mange er redde for å være frimodige, redde for å elske seg selv, redde for å tenke at de betyr en forskjell for mennesker rundt dem... Og hvordan kan man da tenke slike tanker om andre? De innebygde "lovene" vi har i vårt samfunn om at "jeg er ingenting" sitter godt forankret. Det er trist! Nå er det sånn at vi ikke engang tør å stå frem å si at vi duger til ting vi er gode på, mens folk i andre land frimodig sier de kan både det ene og det andre (som ikke alltid stemmer). Kulturforksjeller på godt og vondt... Men på dette området tenker jeg at vi kan lære litt av andre kulturer, for om du skulle være frimodig og feile, vel, hva skader det? Sånn egentlig? Du kan føle deg avvist, du kan føle på dårlig mestring, kanskje andre kjipe følelser kommer snikende? Men hvis vi alle prøvde og feilte mer, da ville terskelen synke litt, eller? Og da ville en konsekvens (kanskje?) være at vi oppmuntrer og kommer med god og konstruktiv kritikk til hverandre. Det er oppbyggelig for fellesskapet; enten det er i familien, med vennene, på skole og jobb, sammenkomst med nye mennesker eller i politiske sammenhenger! Verdsett deg selv, og det vil komme litt lettere for deg å verdsette menneskene rundt deg! Etter et opphold i Brasil hvor alle roser og klemmer hverandre, kjenner jeg at dette er noe jeg vil formidle videre i Norge! Føler du deg klar for å verdsette andre? Her et visdomsord fra den morsomste boken i Bibelen: "Den som sprer velsignelse, trives godt, den som kvikker opp andre, blir oppkvikket selv." Salomos ordspråk 11.25
Et lite oppmuntringsord til deg:
"For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp." Jeremia 29.11