 |
| Alltid gøy å prøve seg på nye hårfrisyrer, ikke like lett på seg selv hver gang! |
 |
| Av og til får jeg fikse søsteren min på håret.. Det er gøy! |
.jpg) |
| Litt mimring fra gode dager med venniner i Brasil! Prøver meg på mønster og farger. Spennende! Fungerer bra med nål/tannpirker... |
 |
| Shellac: Fransk Manikyr, varighet mellom 3-4 uker, ingen riper. Hos Estetica Hudpleie i Førresfjorden, i lokalet til Luggen Frisør, sitter Kjersti. Hun ordner med alt av velvære og skjønnhet. Enten du skal gifte deg, har et stort arrangement i vente eller vil unne deg selv eller andre litt luksus i hverdagen; kan jeg anbefale henne og det hun tilbyr. Hun er glad og flink med mennesker (hun har fartet rundt i verden, og er derfor godkjent av meg), det kunne ikke falle henne inn å anbefale de dyreste tilbudene, om hun ser at noe annet passer for deg. Her er link til hennes nettside, med god oversikt: Estetica Hudpleie |
Har du tips til flere kreative ting med hår, klær, tilbehør, farger og negler? Det er lov, også i Norge, å ta seg litt tid for seg selv i ny og ne!
Jeg henter teksten om de to store bud fra: Nettbibelen
"Da fariseerne hørte at han hadde stoppet munnen på saddukeerne, kom de sammen. Og en av dem, en lovkyndig, spurte for å sette ham på prøve: «Mester, hvilket bud er det største i loven?» Han svarte: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Dette er det største og første budet. Men det andre er like stort: Du skal elske din neste som deg selv. På disse to budene hviler hele loven og profetene.»" Matteus 22.34- 39
Jesus svarer, som alltid, godt for seg! Det høres kanskje enkelt ut, dette med å elske sin neste som seg selv. Men jeg opplever at alt for mange er redde for å være frimodige, redde for å elske seg selv, redde for å tenke at de betyr en forskjell for mennesker rundt dem... Og hvordan kan man da tenke slike tanker om andre? De innebygde "lovene" vi har i vårt samfunn om at "jeg er ingenting" sitter godt forankret. Det er trist! Nå er det sånn at vi ikke engang tør å stå frem å si at vi duger til ting vi er gode på, mens folk i andre land frimodig sier de kan både det ene og det andre (som ikke alltid stemmer). Kulturforksjeller på godt og vondt... Men på dette området tenker jeg at vi kan lære litt av andre kulturer, for om du skulle være frimodig og feile, vel, hva skader det? Sånn egentlig? Du kan føle deg avvist, du kan føle på dårlig mestring, kanskje andre kjipe følelser kommer snikende? Men hvis vi alle prøvde og feilte mer, da ville terskelen synke litt, eller? Og da ville en konsekvens (kanskje?) være at vi oppmuntrer og kommer med god og konstruktiv kritikk til hverandre. Det er oppbyggelig for fellesskapet; enten det er i familien, med vennene, på skole og jobb, sammenkomst med nye mennesker eller i politiske sammenhenger! Verdsett deg selv, og det vil komme litt lettere for deg å verdsette menneskene rundt deg! Etter et opphold i Brasil hvor alle roser og klemmer hverandre, kjenner jeg at dette er noe jeg vil formidle videre i Norge! Føler du deg klar for å verdsette andre? Her et visdomsord fra den morsomste boken i Bibelen: "Den som sprer velsignelse, trives godt, den som kvikker opp andre, blir oppkvikket selv." Salomos ordspråk 11.25
Et lite oppmuntringsord til deg:
"For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp." Jeremia 29.11
Jeg henter teksten om de to store bud fra: Nettbibelen
"Da fariseerne hørte at han hadde stoppet munnen på saddukeerne, kom de sammen. Og en av dem, en lovkyndig, spurte for å sette ham på prøve: «Mester, hvilket bud er det største i loven?» Han svarte: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Dette er det største og første budet. Men det andre er like stort: Du skal elske din neste som deg selv. På disse to budene hviler hele loven og profetene.»" Matteus 22.34- 39
Jesus svarer, som alltid, godt for seg! Det høres kanskje enkelt ut, dette med å elske sin neste som seg selv. Men jeg opplever at alt for mange er redde for å være frimodige, redde for å elske seg selv, redde for å tenke at de betyr en forskjell for mennesker rundt dem... Og hvordan kan man da tenke slike tanker om andre? De innebygde "lovene" vi har i vårt samfunn om at "jeg er ingenting" sitter godt forankret. Det er trist! Nå er det sånn at vi ikke engang tør å stå frem å si at vi duger til ting vi er gode på, mens folk i andre land frimodig sier de kan både det ene og det andre (som ikke alltid stemmer). Kulturforksjeller på godt og vondt... Men på dette området tenker jeg at vi kan lære litt av andre kulturer, for om du skulle være frimodig og feile, vel, hva skader det? Sånn egentlig? Du kan føle deg avvist, du kan føle på dårlig mestring, kanskje andre kjipe følelser kommer snikende? Men hvis vi alle prøvde og feilte mer, da ville terskelen synke litt, eller? Og da ville en konsekvens (kanskje?) være at vi oppmuntrer og kommer med god og konstruktiv kritikk til hverandre. Det er oppbyggelig for fellesskapet; enten det er i familien, med vennene, på skole og jobb, sammenkomst med nye mennesker eller i politiske sammenhenger! Verdsett deg selv, og det vil komme litt lettere for deg å verdsette menneskene rundt deg! Etter et opphold i Brasil hvor alle roser og klemmer hverandre, kjenner jeg at dette er noe jeg vil formidle videre i Norge! Føler du deg klar for å verdsette andre? Her et visdomsord fra den morsomste boken i Bibelen: "Den som sprer velsignelse, trives godt, den som kvikker opp andre, blir oppkvikket selv." Salomos ordspråk 11.25
Et lite oppmuntringsord til deg:
"For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp." Jeremia 29.11
Hei, Gunhild!
SvarSlettSer du liker å diskutere religion og at spørsmål kan stilles på blogginnleggene.
Jeg lurer på hvorfor du er religiøs, nå som vi i 2014 har så mange svar som er i strid med hellige skrifter. Og det faktum at en skaper ikke lenger behøves for å forklare noen ting: Verken skapelse, menneskets opprinnelse, moral eller bevissthet. Vitenskapelige teorier med eventyrlig høy sigma sammenlignet med noen form for religion bør i seg selv være nok til å forkaste tusen år gamle vandrehistorier.
Hvis jeg selv hadde innbilt meg overnaturlig kontakt, som at en gud hadde svart meg, vet jeg i dag at sannsynligheten for at hjernens egen vilje til å innbille seg dette er høy. Det er observert og forsket på. Og uansett hvor mye man tviler på at det var innbilning, er sannsynlighet for at det var det everntyrlig høy sammenlignet med brudd på etablerte naturlover. DET er usannsynlig, det, da de krever minst fem sigma sannsynlighetsbevis.
Overhodet ingen kritisering av deg for at du velger å tro, så lenge du ikke indoktrinerer dem med din tiltro. Kun for min egen nysgjerrighet :)
Håper du tar deg tid til å svare (og overbevise meg, naturligvis).
Vennlig hilsen anonym
Hei anonym! Eg har ikkje vore aktiv her på lenge, så eg håpe du ser svaret mitt, på tross av at det kom seint… Over til bokmål:
SlettJeg vil først og fremst si at jeg aldri driver med indoktrinering, jeg liker å diskutere, lese nye vitenskapelige teorier og beviser.. Hva folk vil tro, er opp til dem, og all respekt til folk som velger å leve og tro på noe, i det hele tatt! At du sier alt du sier, viser i hvert fall at du har prøvd å finne ut av større sammenhenger, det liker jeg. Det er bra å vite litt.
- Men jeg vet at det er noe større enn meg selv der ute, både godt og vondt!
Visste du da at det finnes mange beviser på at Jesus en gang levde? Og at det er gjort mange andre oppdagelser som viser at hendelser fra gamle dager i Bibelen faktisk har funnet sted? Som Noah's ark, Moses og vandringen over dødehavet og andre store ting?
Noen vil så gjerne tro at vi har utviklet oss fra aper og så videre til mennesker. Men hvorfor i alle dager er det ikke mange mellomledd mellom mennesker og aper den dag i dag da? Hvorfor sitter noen aper der ute og holder seg like fra år til år? Det er bare en av mange diskusjoner jeg selv synes er litt rar og mangelfull. For de hellige skriftene som du nevner, har andre skrifter som underbygger de samme fakta, som snakker om de samme menneskene og hendelsene, og dermed utfyller hverandre.
Jeg har alltid trodd, fått mange bønnesvar, overlevd et par ganger der jeg nok skulle vært død. Det er en risiko jeg tar i livet, jeg velger å tro, for det skader meg ikke, tvert i mot, det som står i Bibelen er kun til mennesker sitt eget beste. Den vil oss bare godt, vær mot andre slik du vil andre skal være mot deg. Boken er en evig poesi, som følger mange mennesker sine livserfaringer.. Til både latter og tårer! Jeg er villig til å ta risikoen, for når jeg dør, vil jeg til himmelen.
Jeg vil ha alle mine kjære med meg til himmelen. Det er vel det som får meg til å ikke gi etter på tunge dager, jeg vil ha flere med meg, før den dagen kommer!
Når jeg leser alt du har skrevet om igjen, tror jeg ikke at jeg kan overbevise deg. Du trenger kanskje harde fakta og linker til forskninger? Det har jeg ikke på hånden, men jeg kan finne frem menneskene som har vist disse tingene for meg, om du vil? Personlig er jeg et følelsesmenneske, jeg har interesse for mennesker, kulturer, språk, religioner.. Og har lest om mye, spurt om mye, satt mennesker opp i hjørner selv. For hvorfor viser ikke Gud seg bare for alle, om han er der? Ikke sant? SÅ LETT! Men hvorfor skulle han gjøre det, bare fordi jeg vil det? Da hadde han ikke vært større enn meg, ikke smartere. Han vet alt, han har gitt oss fri vilje, til å tro det vi vil, og gjøre det vi vil. Derav kommer en til spørsmålet om hvorfor det skjer så mye fælt i verden… Jeg pleide å synes at livet er en prøvelse, Gud har satt meg på prøve midt i all elendigheten, når vi kunne skippa livet på jorden å komt rett opp i himmelen til sommer, snakkende dyr og vakre klatretrær (min barndomsfantasi av himmelen holder stand enda).. Nå har jeg innsett at jeg antageligvis ikke ville vært takknemlig for himmelen, eller visst at det var det beste som fantes, om jeg ikke hadde tatt turen innom jorden.
Prater jeg for mye? Det er midt på natta.. Jeg ble engasjert. Håper du fikk noen svar?
Spør gjerne mer, jeg er vandt med at folk snakker meg inn i et hjørne. Jeg liker å gå på byen, kliss edru, for å danse. Men det betyr også mange samtaler med mennesker som finner ut at jeg er kristen, som hiver alle vrangforestillinger om kristendom ut, fordi de helst ville lukke ørene når de lærte om religioner på skolen, eller ble tvunget med en gang for mye i kirken. Hvorfor er de så redde, hvis Gud ikke finnes likevel, hvorfor bryr de seg så veldig? Hva er de redde for? Noen er så ateister, at det nesten blir en egen religion for dem...