Hvordan er livet på dagsenteret?

I dag skal jeg møte mine overordnede i prosjektet Pró Viver (02. oktober). I den anledning har "mamma" sydd et nydelig hjerte som jeg kan ha på mitt nye nøkkelklippe. Hun har også kjøpt en enskel veske, med reim som går på skrå fra skulder til mage, slik at det ikke skal være så lett å stjele fra meg. Hun passer på! Pró Viver er delt inn i 4 dagsentre, 2 i Santos by og 2 i fattige strøk et stykke fra Santos. Eliane skulle ta med med for å se sjefen, og dagsenteret jeg skulle jobbe på, vær klar klokken 12.00 sa hun. Så jeg var klar 11.30, jeg! Hun kom 14.45... Vel, nok om klokker. Hun tok meg med til sentrums-dagsenteret, som er basen for prosjektet. Her møtte jeg Josi og Rosangela, to flotte damer, som også har samarbeidet med tidligere studenter på Gå Ut Senteret. Josi inviterte meg og Eliane på prinsesse-kveld hvor vi skulle gjøre alt det jenter gjør på filmer (noe jeg enda ikke har prøvd). Etter å ha vært her en stund, drukket svart kaffi med 50% sukker oppi (ikke godt) og sett mange barn i aktivitet, tok Eliane meg med til det dagsenteret jeg skal jobbe i. Vi kjørte bare forbi, dagsenteret ligger i de to øverste etasjene av en kirke som heter Igreja Batista do Marapé. I det vi kjørte forbi, merket jeg meg hvordan alt så ut, og konkluderte med at jeg skulle sykle att og frem til jobb hver dag...

Jeg syklet til jobb (03.oktober), som viste seg å være litt av en opplevelse. For det første er trafikken ganske vill, jeg liker det. Den er roligere enn i Afrika, litt mer forutsigbar, men mye verre enn i Norge. Som syklist kan jeg komme meg lett frem om jeg bare tør. Jeg sykler langs stranden hver dag, for der er det sykkelfelt, og fin utsikt, turen tar omtrent 30 minutter. Mange blikk, plystringer, kommentarer og folk som ser ut til å miste fokuset når jeg passerer. Verden! Det er min første dag på jobb! Etter omtrent 3 minutter ble jeg spurt ut om hva jeg gjorde i Brasil, hvor mye språk jeg kunne, om jeg var kristen og om jeg kunne noen leker. Jeg kunne ingen navn, alle kunne mitt. Så jeg fåreslo avis-leken, og forklarte reglene så enkelt som mulig (en kollega kan litt engelsk). Det slo ann! Etter et par leker fåreslo Rosangela at jeg kunne jobbe her hver dag, i stedet for å være litt her og litt i sentrum. Jeg kunne gjøre mye nytte for meg her, de trengte flere folk her, og ikke i sentrum. Den dagen la de fra seg alle planer, og lekte hele dagen, jeg ble dratt i alle retninger, fikk klemmer og kyss, ble holdt i hendene, fikk være med på gymnastikk på taket (de har en idrettsbane på taket, veldig deilig å være ute når det er varmt, friskt luft) og gode matpauser. I matpausene ber de alltid før de serverer, en lærer og noen frivillige barn. Jeg hørte at de ba for den nye, pene læreren... Mange av barna er ikke kristne, heldigvis er ansatte kristne, og de brenner for det de gjør, de viser kjærlighet med handlinger hver dag! Det var mye lyd, mange ansikter og mange navn på en dag!

Dette er pauserommet, som jeg finner litt ironisk (03. oktober). Å sitte/ligge i kirkebenker mens en ser på TV blir liksom litt feil, hele fokuset forsvinner. Men dette er altså filmrommet, ingen mulighet for å sovne underveis i disse filmene! På formiddagen har vi ca. 40 barn som kommer for å bruke fritiden på en god måte, og på ettermiddagen ca. 60 barn. Barna er i alderen 4-14 år, pluss/minus... Når den første gruppen går hjem og vi venter på den neste gruppen, har vi pause. I dette rommet ble jeg tvangsplassert for å hvile. Og jammen sovnet jeg også, på trebenken. Hodet mitt var fult av skriking og lekende barn... 

Meg og to av jentene jeg ofte deler bord med i matpausen (04. oktober). Du ser det ikke, men rundt oss er det ganske mange flere barn, og mange står klar med mobilen for å ta bilde...

Guttene i fri lek, mens de venter på at jentene skal bli klare for matpause (05. oktober). Guttene knør seg ikke så mye oppi meg, som kan være en fin pustepause. Barns kreativitet og fantasi forundrer meg stadig, jammen savner jeg å være barn! Oppgavene jeg har på dagsenteret, bortsett fra klemming og leking, er å være med i gymnastikken (de andre lærerene pleier bare å se på, eller komme innom av og til), hjelpe til i engelsktimene, hjelpe til i kunst & håndtverk timene, være en rollemodell og gi ustoppelig med kjærlighet til barna. De aller fleste har en tøff hverdag hjemme. Foreldre som lever kun for alkohol, eller som ikke bryr seg om hva barna bruker tiden på, vold, misbruk, sinte fedre. Listen er lang! Man vet aldri hva barna sliter med hjemme, men jeg ser noen tomme og triste blikk fra barn når de ikke har noe å henge fingrene i eller noe å ta seg til...

Jentene i sving med kunst & håndtverk (09. oktober). Vi var kreative hele dagen, etter noen timer med tegning og liming gikk vi å fant gamle blader, for å brette juletrær, blomster, sommerfugler, fugler og papirfly. Adriana, sjefen på dette dagsenteret, fikk se noen av tegningene mine, og fåreslo at jeg må ha et tegnekurs for de barna som er interesserte. Etter litt nøling sa jeg ja. Noe slikt har jeg aldri hatt før. Hvis du har tips om hvordan jeg kan gå frem i et slikt kurs, er jeg lutter øre!!! 

Ei av de mer tålmodige jentene, som snakker slik at jeg forstår (10. oktober). Når det står 10 barn rundt meg, og alle prøver å si noe til meg samtidig, får jeg ikke med meg noen ting. Det hjelper lite om de gjentar eller snakker høyere... Men det har de begynt å oppfatte nå! Selv kollegaene blir trøtte til tider av alt barna vil si til meg, gjennom dem. Jeg lærer, sakte men sikkert! Den ene kollegaen min nekter å bruke de engelsk ordene han kan, for at jeg skal lære portugisisk, og jammen kommuniserer vi godt. Jeg tør å prøve meg frem, og han er god til å forklare! 

2 ganger i uken har vi karate på dagsenteret, tirsdag og torsdag (11. oktober). Jeg satt og fulgte godt med på alt de gjorde, helt til læreren sier "kom her". Ånei! Meg? Magen vrenger seg. Svetten pipler frem i pannen min. Jeg har aldri likt å måtte prestere i gymnastikk. Her presterer jeg hver gang jeg beveger meg, å så skulle jeg stå å sloss med læreren forann alle guttene...? Yes! Men jeg reiste meg, og det var kjempegøy. For uansett hva jeg hadde gjort og hvordan jeg hadde klart meg, ville de likt det. Og jeg klarte meg faktisk veldig bra. Vi hadde flere konkuranser hvor jeg ble stående som vinner lenge. Slitsomt! Men jeg liker karate, og gleder meg hver gang.

Oppussing og nye vennskap!

Nathasha viser meg Santos by og byen hun bor i, Sâo Vicente. Disse to byene har vokst seg inn i hverandre. Strendene bare fortsetter, hele kysten til Brasil er fylt av strender, med små avbrudd!

Markedsdag i Santos! Her får du tak i ALT du trenger, av spiselige varer vel og merke. Mer enn vi får tak i Norge, her har de frukt og grønt som jeg aldri har hørt om før, som det ikke går ann å skrive inn i "google translate", for vi har ikke norske/engelske ord for disse varene. De har slike marked en gang i uken, rundt om i byen! Luktene var til å ta og føle på. "Mango, her kan vi stoppe litt. Mmm!" Mens vi gikk bortover gaten og nøt lukter og synet av alle fargene og menneskene, ropte mannfolk fra bodene "Barbie, come here, please" eller ting på portugisisk, men merkverdig mange kunne ordet "Barbie"... Nathasha tok meg med for å smake sukkerrøyr-juice med lime, som faktisk var veldig godt. Etterpå spiste vi pastel (noe jeg ikke har hørt om før jeg kom til Brasil), du får velge hva du vil ha oppi "brødet" (kjøttdeig, kylling, tomat, saus, ost, løk osv.)... Veldig godt!

Nathasha eier sin egen klesbutikk, og denne uken har jeg fått være med på å bytte lokale og pusse opp sammen med henne. Noen veninner av henne har vært innom en gang i blant, men her fikk jeg være med på hele prosessen! Skru opp stativer, ordne med garderobe, bære møbler, tapetisere møbler, henge opp klær, flytte på klær og selge klær. Etter en lang dag fåreslo hun at jeg like godt kunne sove over hos henne, ettersom jeg skulle hjelpe henne dagen etterpå også. Avtale! Et annet argument var at jeg slapp å være alene hjemme ("pappa" var hjemme, men han telles ikke fordi han er mann). For min del elsker jeg å være alene hjemme, både her og i Norge, men slike tanker er uvanlig å ha i dette landet. Mennesker, hele tiden, er kjempeviktig. En tar vare på familiemedlemmer og dyr med stor respekt, og må alltid ta seg tid og økonomi til å hjelpe om noen i slekten skulle trenge det. Dette minner meg om Afrika, som har en litt for stor dose av den tankegangen, det gjør at folk ikke kan spare og planlegge en fremtid, og hvis en får seg en god utdannelse, kommer han seg ikke så langt allikevel. Det er deres "skatte-funksjon" å bruke kontakter, venner og slekt på denne måten, og setter man seg mer inn i kulturen er det forståelig, men akk, trist for dem som ønsker å planlegge og spare. Norge er i overkant den andre veien, sier man til en brasilianer eller afrikaner at vi i Norge "putter besteforeldre på gamlehjem", eller "sender folk som trenger ekstra hjelp til kommunale tjenester" (forstå meg rett med mitt ordvalg), ville de blitt målløse og triste. Ingen respekt? I disse landene lever man for å forsørge familien sin, for å en dag bli tatt vare på og respektert av de unge, man reiser seg fra sin sitteplass for de gamle her. Dette ble visst en hel tale, men jeg ble så revet med når jeg først satte i gang...

Kom og kjøp! Nathasha kjører selv en gang i uken til Sâo Paulo for å handle inn nye varer til sin klesbutikk (med tilbehør), Maria Pimenta. Derfor er det med fryd at jeg ser gjennom klærne i denne butikken, alt er håndplukket av henne!

Jeg ble invitert med på arkitekt-show, som er et stort hus ved stranden fylt med fin arkitektur, hvert rom er til ære for forskjellige fotballspillere i Santos Futebol Clube. Damen til høyre er en bekjent av min veninne som gjerne ville "ta bilde med blondinen"... Nathasha blir daglig flau på vegne av brasilianere som behandler meg som en turistattraksjon, heldigvis har jeg bodd i Afrika halve livet mitt, og der er det hakket verre enn her! 

Det kom to damer bort til meg når jeg stod i en kø, de prikket meg på skulderen og spurte "er de øynene ekte?" Jeg forstod faktisk spørsmålet, men var ikke sikker på om jeg forstod hva de mente med dette... Nathasha stod med hakeslepp når de snudde og gikk videre etter at Nathasha hadde svart "ja, det er de". "Det er direkte uhørt, tenk å oppføre seg sånn" sa Nathasha å ble helt heit i toppen hver gang hun snakket om det. Men i senere tid har hun fortalt denne historien videre mange ganger, så selv jeg klarer å stille spørsmålet på portugisisk! 

På restaurant Pit'zaz for å kose oss! På vei fra bilen og inn til restauranten var det litt småregn, hun beklaget seg mange ganger over at hun ikke hadde paraply eller kunne parkere nærmere (vi kunne ikke parkert så nærme i Norge, og det regner mer og oftere der), jeg prøvde å forklare at det ikke var et problem. Hun løpte bortover, med veska over hodet! Tenk at jeg bruker så mye tid med en "jente-jente" når jeg er så "gutte-jente". Men hun er ikke en pingle, og hun er ikke dum. Hun er selvstendig og vi har mange gode diskusjoner. Derfor overlever jeg! Faktisk har vi det stort sett alltid gøy, for vi finner på mange sprell!

Her er desserten vår, Petit Gâteau. Jordbær, vaniljeis og muffins med varm/smeltet sjokolade inn. Ja, det er godt, bedre enn bilder og ord kan få frem...

Katarina stikker av med telefonen min når hun har sjangs. Her har hun og Bruno det gøy! 

I helgen var verts-søstera mi hjemme på besøk, hun bor og studerer i Campinas i ukedagene. Det regnet hele helgen, og gav samme effekt som mange ville fått om det hadde snødd hele helgen i Norge. Nemlig inne-aktiviteter! På fredagskvelden tok vi oss en tur på kino, shoppingsenteret har alt innebygd: parkingshus, shopping, restauranter, butikker og kinosaler i massevis! Den dagen (fordi det er helg og fordi folk kommer fra innladet til kysten i helgene) var det mange tusen mennesker på senteret, sikkert flere mennesker enn vi har i Tysvær kommune, men det kan være at jeg overdriver... På lørdag lagde vi jordbær innbakt i hvit brigadeiro (sjokolade-krem) og smeltet sjokolade. Når de hadde stivnet, spiste vi oss gode og mette mens vi såg en hau av amerikanske serier på engelsk med portugisisk tekst (som heldigvis er mulig på to kanaler)!

Ellers har jeg begynt på pilates med "mamma". Hver tirsdag og torsdag går vi et kvartal og kommer til et hus som gir pilates-timer, vi har ei egen dame som følger oss opp. Hun gir meg gode øvelser for isjiaset/prolapset i korsryggen min, som forøvrig kun har vært et problem 2 ganger etter at jeg ankom Brasil! Takk, Gud, for det!

Sosial kultur!

Da var tiden inne, og det er nødvendig med en avskjeds-fest for Daniel! I morgen (29. september) skal vi sende ham avgårde mot Norge og loffingen sin. I den anledning inviterte vi noen vennefamilier fra menigheten på fondue-kveld. Først oste-fondue med brød og så sjokolade-fondue med frukt og bær. Det var kjempegodt, og sjokolade-fondue er noe jeg skal begynne med hjemme også, nam!!!

Daniel viser bilder fra Norge og forteller om loffeturen sin med Jesus!

"Mamma" og meg. Hun passer på at jeg får i meg (mer enn nok) mat, gir meg klemmer og snakker portugisisk slik at jeg forstår! Det er ganske vanlig at bekjente sier noe til meg, som jeg ikke forstår, i stedet for da å si setningen med nye ord, øker de lydnivået og gjentar akkurat den samme setningen. Dette kan skje mer enn en gang. Her forleden måtte veninnen min minne moren sin på at jeg ikke er tunghørt, men dårlig i portugisisk...

Jeg fikk lage sjokolade-fondue med damene på kjøkkenet! 

Frukt og bær til sjokolade-fonduen...

Vi innviterte et par familier, og plutselig var huset helt fult! Kulturen i Brasil er noe mer uforutsigbar enn i Norge... På dette bordet har de faktisk satt frem vannflasker, men det er ikke vanlig. Ofte går jeg å henter selv. Til alle måltider er det juice, brus og melk (eventuelt øl, vin eller noe i den duren). Jeg liker vann, så det blir et par ekstra turer på meg... En annen ting jeg har merket meg, generelt i dette landet, er at det er vanlig å ha tannregulering i voksen alder, og mange har det lenge. Lurer på om de (tannlegene) vet at det er lettere å ordne tannstillingen og andre problemer når man er barn og at endringen holder seg bedre? Kanskje er det økonomiske årsaker bak? En dag skal jeg finne det ut.

Vi har ofte slike kvelder! Enten noen har bursdag, noen tar et spontant besøk eller det er bibelgruppe. Uansett anledning, ender de opp med å diskutere bibel, meninger og den forrige bibelgruppa. Det er godt å sitte rundt bordet med dem, jeg pleier å koble ut, slippe ensomhets-følelsen og studere menneskene rundt meg. En gang i blant blir jeg veldig trøtt, for det varer fra ettermiddagen til langt over midnatt... Og så tester de meg i portugisisk, jeg begeistrer visst hver gang (det aner meg at de tror jeg forstår mindre enn jeg gjør). Kun mor og far i huset vet hvor mye jeg forstår, for jeg spiser ofte kvelds sammen med dem, og da kan vi prate riktig så mye (ingen av dem kan engelsk)!

Daniel er reist, og jeg er på egenhånd, slik jeg i utgangspuktet hadde planlagt turen min. Det har vært en rar omstilling, men jeg liker veldig godt uavhengigheten det gir meg!

Jeg fikk være med i et barneselskap for slektninger av vertsfamilien min. Selskaper er noe størrte i dette landet (06. oktober). Bursdagsbarnet ble 2 år, men selvsagt leiger de et lokale, har to klovner, karuseller, middag, buffet, servering av drikke og kaker, dessert, tv-spill, guitar-hero, fotball-spill og mye mer!

Marina avlegger sin politiske stemme, (07. oktober) dette valget har de hvert andre år (kommune-valg i Norge). I den anledning har de fyrt opp mange raketter rundt om, og gatene er fulle av papir og valgmateriale. De siste to månedene (om ikke mer) har folk stått i gatene, i valg-klær, delt ut brosjyerer og hatt reklame på tv. PS: Det er vanlig å avfyre raketter når narkotika og andre ulovligheter har kommet i havn med all båtlast, så raketter er ikke lenger noen overraskelse.

Jeg er godt i gang i menighetslivet her. Hver søndag klokken 19.00 er det Gudstjeneste i toppetasjen på et tilfeldig hotell, den lille menigheten på omtrent 100 stykk leiger hele etasjen for å ha Gudstenester og andre arrengement i sammenheng med menigheten. Flott gjeng. Der er jeg 2-4 timer hver søndagskveld... Mye lovsang, gode taler (sier de) og morsomt og engasjerende barne- og ungdomsopplegg. Det er med barna og ungdommene jeg bruker tiden min, her kan jeg en gang i blant være til nytte, og sansynligheten for at jeg forstår mer enn bare små-ord er stor! Desverre har jeg ikke bilder fra Gudstenestene, foreløbig, fordi jeg alltid glemmer det ut. Når jeg er der, er jeg der med hele meg, både kropp og sjel!

"Derfor kan vi tillitsfult si:

Herren er min hjelper, jeg frykter ikke.

Hva kan da et menneske gjøre meg?"

- Hebreerne 13.6

Ferien i et nøtteskall!

Jeg og Daniel reiste på ferie til Rio de Janeiro, Salvador og Morro de Sao Paulo (en nydelig øy utenfor Salvador). Vi reiste alene. Vi tok kun taxi/buss til/fra flyplasser og et par ganger i Salvador, men det var forhåndsbestilt. (Så godt som) ingen kan engelsk i dette landet. Vi møtte en gateselger i (den fargerike) gamlebyen i Salvador som kunne litt jalla-engelsk og en gateselger som kunne litt (stygge ord) norsk, ellers, "nada" som jeg ville sagt her. Ingenting! Kroppsspråk ble en viktig detalj, jeg fikk testet meg daglig på det lille jeg kan på portugisisk...

Jeg hadde flere høydepunkt i løpet av ferien...

Rio de Janeiro (bodde gratis hos slektninger av vertsfamilien min):
- Det var flott å oppleve Christo Redentor, Kristus-figuren, men på grunn av alle (nesten bare brasilske) turistene som vimset rundt, dempet det stemningen litt (jeg er ikke veldig glad i store menneskemengeder som består av uvitne turister), men utsikten over hele Rio var ikke til å klage på, derimot syntes Daniel at de 46 gradene var til å klage på, i og med at vi spaserte stort sett hele dagen. Etterhvert som dagen gikk, sa han at han hadde bedt til Gud om litt kaldere vær, noe som gikk i oppfyllelse. Etterhvert som vi gikk nedover igjen, såg vi på skiltene at det gikk en grad ned, for hvert skilt vi passerte. Daniel hadde fått dagens bønnesvar!
- Ellers var Pão de Acucar, Sukkertoppen, det aller beste, på hele turen! Vi hadde overskyet og tåkete vær, ja, til og med litt regn. Så utsikten var litt uklar, men ikke for mye. Der oppe, selv om høydeskrekken (slo Daniel mer enn meg) kunne kjennes litt i magen, følte jeg meg fri. Vi brukte mange timer på å stå med forskjellige gelender, nyte utsikten, kjenne på vinden som rusket i håret, og luktene, jeg elsker sansene mine!!! Vi fikk noen spaserturer i jungelen på toppen, såg noen små rare apekatter som var livredde for noen store svarte fugler som minnet meg om gribbene i "Mowgli i jungelboken".
- Vi bestemte oss for å gå til strendene, Ipanema, Copacabana osv... I stedet for å ta taxi/tog/buss. Derfor såg vi aldri alle strendene, vi rakk bare en før solen var gått ned. God planlegging!
- Her oppdaget jeg joghurt-is på sitt beste! Naturell joghurt-is med jordbær, kiwi, mango og ananas... Min frokost hver dag, Daniel ville helst ikke ha... Forstår ikke hvorfor! Slik sjappe vil jeg åpne i Tysvær når eg kommer hjem igjen.

Salvdor (bodde på hotell ved stranden, m/ basseng og treningsrom):
- Bob's Burger, en forbedret variant av McDonalds, om det er mulig... Her inntok vi et par burgere og et par is. Hver dag spiste vi is, hver dag!
- Jeg fikk trent såpass godt her at livet føltes helt problemfritt!

Morro de Sao Paulo (bodde i en hytte ved stranden):
- Denne øya er et ferieparadis, for kjærester, ektepar, familier, ensomme. Alle!
- Vi kunne ha: ridd på hester, kjørt vannscooter, hoppet i strikk-ish fra et fjell og ned i sjøen, vært på byen om kveldene, spilt beach-volley, spilt fotball med de lokale, spist på mer enn en god restaurant...
- Men vi: bada i bassenget, bada på stranden, jeg kjøpte meg en brasiliansk bikini (så godt som ingen klær på kroppen), jogga litt, hørte på musikk, såg filmer, gikk på hotellets restaurant hver dag, spilte bondesjakk og hang i hengekøyer.
- Landkrabber, det var landkrabber og hull over alt, den ene morgenen tømte jeg masse vann i et av hullene, og fikk se en av krabbene på nært hold... Hehe!
- Det var en opplevelse å ta buss fra "sentrum av øya" til hotellet/hytta vår, bussen hadde ingen dør, vinduene var grodd fast, setene var fra forrige århundre og veien likedan. GØY! Båtturene og bussturene som måtte til for å komme til øya var ikke så aller verst de heller. Mye vakkert landskap i Brasil, så variert!

Når jeg skulle legge meg om kveldene hadde jeg skitne føtter, du kunne se at jeg hadde brukt klikk-klakker. Ingenting er bedre enn å legge seg når du har nyvaska føtter. God ferie!

Naturell joghurt-is med frukt og bær, nam!

"Sukkertoppen" i bakgrunnen...

Apekatter til besvær, de fikk trafikken til å stilne... 

Christo Redentor!

God utsikt over Rio de Janeiro. Dagens sitat av Daniel: "Eg har sje våre fanga før, men nå e eg heilt fri". Virkelig en frihetsfølelse å være på "Sukkertoppen"!

Vinden rusker godt i håret, og litt inn til sjelen også...  

Nok av trær å velge mellom i jungelen, jeg fikk teste opp til flere av dem! 

Pão de Acucar eller "Sukkertoppen" som vi nordmenn kaller fjelltoppen for. Nydelig!

STORE skilpadder, et ferieparadis vi besøkte en dag i Salvador. Kunne godt hatt hele ferien min der! 

Henna-tattoo av iguan, kunne godt hatt den der permanent...

Den fargerike gamlebyen i Salvador, gatemusikkanter, gateselgere, kunst, mangfold, farger, lukter og lyder. Spennende! 

Ståplasser på ferjen. Hvor skal vi av? Hvor lang tid tar det? Vet du hvor vi skal... Vi spør hverandre. Ingen vet, vi følger strømmen... Vi tror vi er på riktig sted til riktig tid, og håper at vi ender opp på det rette hotellet til slutt...

Hotellet vårt bestod av mange små og søte hytter, en restaurant, en strandbar som hadde døgnåpent, to basseng, strand, stor og fin hage, mange landkrabber og en lobby hvor de solgte bikinier, klær, tannbørster, solkremer og diverse... 

Dagens selvportrett. Fin glød, som viste seg å være solbrenthet når kvelden etterhvert kom sigende! 

Daniel tok seg en joggetur på stranda i solnedgangen. Ikke feil! 

Her kan jeg godt tenke meg en ny ferie før jeg drar mot kulden igjen!

Fotball...

"Mamma" sørget for at vi fikk oss en guidet tur på fotballstadion (11. september) dagen før vi skulle på vår første kamp.  Stor suksess, selv om jeg kunne klart meg uten, fotball er ikke en veldig stor lidenskap i mitt liv, heller motsatt. Jeg er noe imot hvordan lønningene er fordelt i verden... Dette er bilder fra hjemmebanen til Santos Futebol Clube, som jeg selvsagt heier på (har kjøpt både genser og t-shorte for anledningen!

Presserommet, i trenerstolen! 

Jeg liker at alle vegger var dekorerte med tanke på at Gud eksisterer, og at Jesus har gjort noe stort for oss. På alle vegger fant vi bilder og figurer. Her ser du den ene avdelingen i garderoben til hjemmelaget, Santos Futebol Clube!

Daniel, meg og "mamma"

Jeg elsket stemningen, at de spilte på trommer gjennom hele kampen som gjorde at jeg hadde lyst til å danse mer enn å se på fotball, bød ikke meg imot... Stemningen var god på grunn av menneskene, jeg fikk med meg kampen også, men jeg hadde ikke giddet å se den på tv! De har cheerleadere i Brasil, men opptredenen denne dagen var heller pinlig, desverre er menn fornøyd med det meste når det gjelder lettkledde og bevegende damer. Eller tar jeg feil?

Tomlene opp, i Santos-genser!

Santos vant! 2-0 på overtid! Det var noen veldig spennende minutter, som jeg har film av, men jeg har ingen planer om å legge ut filmopptak av fotball-ting på min blogg (basta-bom)!

En utrolig reise OG ungdomsleir!

(Utdrag fra notater)

Solnedgang ved Morungaba leirsted!

Det er fredag, en uke etter ankomst i Brasil. Først gikk jeg til frisøren med Tatyana, mens Daniel var med Mauricio og Bruno på jobb. Hos frisøren fikk jeg manikyr for min andre gang på en uke. Så kjørte Bruno oss til busstasjonen, hvor vi gikk på en buss som skulle fra Santos til Sao Paulo. Jeg og Daniel på tur. Alene. I Brasil. - Det hele begynte med at misjonærsønnen, Joao, fra den første leiren jeg var på, innviterte meg med på en ungdomsleir, bare et par dager etter at jeg var komt hjem fra menighetsleiren. Jeg sa ja med en gang, og etterpå fikk jeg med meg Daniel også.

En av mange busstasjoner i Sao Paulo

Dette avsnittet blir opphakket og humpete, men det var sånn dagen opplevdes for oss... - Den første buss-turen gikk supert, vi såg film og slappet av et par timer. Joao møtte oss på busstasjonen i Sao Paulo for å gjøre reisingen lettere for utlendingene. Derfra løpte vi en stund, fant toget vi skulle på, og hoppet inn. Det førte oss fra den ene enden av Sao Paulo til den andre. Ut med oss, vi skulle rekke en buss, mer løping, inn på bussen, slappe av et par timer. "Her skal vi av!", Daniel og Joao hoppet opp og ut, jeg måtte ta joggeskoa i hånda og småløpe etter. Nå var vi i Atibaia. Men leiren skulle ikke være i denne byen. Jeg og Daniel hadde ikke snøring! Desverre hadde de vi skulle kjøre med fra Atibaia til leiren, bestemt seg for å vente til neste dag. Så vi måtte stå på en busstopp å vente i en time.

Atibaia luktet som Bamako, hovedstaden i Mali. Eksos, fuktig luft, et bål her og der. En stor by, jeg fikk aldri oversikten, det var en kronglete by. Men koslig, uten skyskapere, som en gammel bydel, bare at her var hele byen sånn. Etter mye mimring og mas om Mali, og latter fra mennene som såg på at jeg dagdrømte, kom bussen vår. Det var i hvert fall en opplevelse som kunne vært fra Mali. Det humpet som om vi kjørte i bushen, vinduene var åpne, bussen var gammel og skranglete... Og bussen kjørte utrolig fort, Joao traff på en kompis fra menigheten, og satte seg med han. Daniel var trett. Jeg elsket livet, ut av vinduet, i 20 minutter!

"Her skal vi av!", på med ryggsekken igjen. Takk og lov at jeg pakker som en mann, både jeg og Daniel hadde bare en ryggsekk hver. Vi ruslet gjennom en kontroll-post, det var midt på natta nå, og husene og gatene låg stille. Når vi var kommet et stykke fra kontroll-posten forklarte Joao meg at denne delen av byen eiges av en mann. Flere kilometer (eller min, hvem vet) i alle retninger eiges av en mann, han leier ut en drøss av hus, og krever å vite hvem som kommer og går ut av bydelen med denne ene inngangen/kontroll-posten. Men det var nydelig der! Mens vi gikk kom noen venner av Joao syklende og slo følge med oss. Joao forklarte aldri hvor vi skulle fra eller til, hvor langt vi skulle, eller hvor lang tid det tok. Slik var det hele helgen...

Endelig er vi fremme i huset til Joao. Når foreldrene til Joao ikke er i jungelen som misjonærer, er de lærere på en av de største seminar-skolene i Brasil, drevet av en organisasjon som er verdenskjent, Word of Life, "Seminário Biblico Palavra da Vida" (i Norge ville det blitt kalt en bibelskole). Seminar-skolen var det nærmeste bygget, men det låg mange internater rundt om kring oss. Et perfekt sted for en slik skole, nydelig natur og mye fri luft!

Kveldsen er innabords, og blir trette!

Joaos hjem, idyllisk! 

Ny dag! Vi kjørte til leiren, fikk forsinka frokost, var med på bibeltimen og retreat-delen hvor vi satte oss i en gruppe og diskuterte hvor vi var i vårt tros-liv og andre ting som var foreslått på papiret (jeg og Daniel måtte forklare hva vi gjorde i Brasil). Foreløbig "bodde" jeg og bagasjen min på et felles jentetoalett, oppe med alle idrettsbanene. På fotballbanen tok de springfart og "rusjet" på en vannsklie, etterhvert tok de frem egg, og startet en klissete krig. Daniel og Joao ble faretruende, så jeg ruslet til bassenget. Vi spilte volleyball i flere timer, utolig deilig! Sola gikk ned mens vi spilte, og folk ruslet til rommene sine, jeg visste ikke hvor jeg skulle bo enda... Joao kom og sa at det var "italiensk kveld" om 30 minutter, og at vi måtte pynte oss. Eller at jeg måtte pynte meg, for jeg var jente. Guttene var det ikke så farlig med. Jeg ble sint, diskuterte dette i 10 minutt, før jeg gikk på toalettet "mitt" og pyntet meg. Da jeg møtte gutta nede i matsalen, såg jeg at alle hadde pyntet seg, gøy. De hadde kledd seg med innlevelse for å ligne italienere! Daniel fortalte meg at gutta på rommet hans hadde spurt en del spørsmål om meg, og siden jeg var singel, måtte han introdusere meg for alle som en. Noe han aldri gjorde.

Deilig basseng når det var mellom 35 grader...

Italiensk kveld,
med god innlevelse, mye lyd og mange mennesker!

Jeg introduserte meg selv for gutta, på lunsjen neste dag. Jeg satt med ca. 10 brasilske gutter og spiste, alene. Det var ganske morsomt... Jeg var visst den peneste jenta på leiren, blant 200 ungdommer! Alle notatene fra denne leiren skrev jeg på engelsk, de fikk lese, og lo mye. Noen av tingene måtte de diskutere litt også, Brasil er ikke sånn, eller, det er mer sånn at... Suksess! Denne dagen tømte jeg "mitt personlige batteri" på å diskutere hvorfor jenter måtte ha på seg klær når de bada, mens gutta kunne gjøre som de alltid gjorde. Tull og tøys, mannfolka skulle heller hatt et kurs i mestring av å beherske tankegangen sin. For de ser jenter i verdens minste bikinier på alle andre strender i Brasil, å det kan de ikke endre, da bør de heller lære seg å mestre det virkelige liv, enn å dekke til damene i menigheten. Vi er da ikke muslimer eller undertrykkere heller...! Jeg ble for varm, gav opp og bada i shorts og singlett. Ekkelt!

Vakre blomster, som en også finner i Mali!

Jeg er lykkelig, jeg vil gjerne ta med meg venner fra Stemnestaden på leir her! Landskapet var ulikt alt annet jeg hadde sett i Brasil, jeg har aldri vært i Texas, men det minner meg om det jeg innbiller meg må se ut som Texas. Cowboy-landskap, lange sletter i ulike farger, prefekt for kveg og ridning. Fugler som synger, sirisser som lager musikk, solen som var varmere enn ellers i Brasil, beach-volley (flere typer baner, men de var ikke interessante for meg), badebasseng å avkjøle seg i, en strålende klar stjernehimmel (noe som gjør meg like "forelska" hver gang), papegøyer som flyr over hodene våre (flaggermus også), eucalyptus-trær i mengder (treet som ødela ryggen min i Mali når jeg var 14 år), fargerike blomster og lukter som jeg ikke kan beskrive, men gjerne ville tatt bilde av om det gikk ann...

Tenk å ha en ranch på en av disse gress-slettene...

På kvelden såg føttene min ikke ut. Akkurat som de ville sett ut etter en dag i Mali. Selvfølgelig. Snart skal jeg slutte å mase om Mali, snart! Denne siste kvelden var det nattverd og kveldsmøte rundt bålet, under stjernehimmelen, bålet var på størrelse med et sangthans-bål i Norge. Jeg snek med meg dynen (teppet) ut, for selv om jeg satt i bukse og skjorte, frøys jeg som en annen tulling. Uten forvarsel blir jeg ropt frem, for å fortelle om hva jeg gjør her i Brasil til alle ungdommene som ikke hadde fått det med seg enda. Jeg somlet, for jeg kan godt snakke forann folk på scener, og jeg kan godt være spontan. Men å kombinere disse to tingene, det misliker jeg, sterkt. Daniel kom også frem, han sa noen ord, og gav mikrofonen til meg, før jeg kom på "scenen" hadde pastoren klemt meg og sagt hvor godt det var at vi var her og delte vitnesbyrdet vårt, det gav meg mot i brystet! Jeg fikk hele gjengen til å le godt et par ganger. De lo før den amerikanske misjonæren rakk å oversette (disse ungdommene kunne godt engelsk, det beste jeg har støtt på i Brasil så langt, etter over en måned i Brasil). Det var gøy å være spontan på scenen, når det gikk så bra!

Bålet er scenen! Jeg satt bak, innpakka i et teppe,
med en ny kompis som oversatte for meg!

Avslutningsmøte, mange velsigninger og klemmer ble utdelt! 

Leiren var over og vi kjørte i kolonner, for alle skulle spise på det samme stedet i Atibaia. Der prøvde vi Acai for første gang, med frukt på, en form for is/slush av en bærtype vi ikke har i Norge. Etterpå gikk vi på italiensk pizzeria, spiste masse pizza og til dessert pizza med valgfrie: sjokolade/ jordbær/ is/ banan/ kanel... Godt! Vi sov i huset til Joao fra søndag til mandag, for reisen hjem ville tatt for lang tid på søndagskvelden. Mandags morgen hadde vi god hjemmelaga frokost (mora lagde amerikanskje pannekaker, noe jeg kaller "lapper" i Norge), klappa på de svære pusekattene og reiste hjemover.

En pusekatt i ny og ne, holder min psykiske helse på topp!

Reisa hjem var behagelig, uten opphakking... Vi kom oss helt hjem til Bruno sit hus, uten hjelp, vi tok nemlig taxi fra busstasjonen og hjem, noe vi mestra godt, på tross av mine heller dårlige språkkunnskaper i portugisisk, og Daniels heller fraværende kunnskaper!

Disse ungdommene har et hjerte tent for Gud! Jeg ble meget oppmuntret av leiropplevelsen og Guds tilstedeværelse her. Jeg har planer om å bli med på den neste leiren de arrengerer!!!