Frans av Asissis bønn!

"Herre gjør meg til redskap for din fred!
La meg bringe kjærlighet der hatet rår.
La meg bringe forlatelse der urett er begått.
La meg skape enighet der uenighet rår.
La meg bringe tro der tviler rår.
La meg bringe sannhet der villfarelse rår.
La meg bringe lys der mørket ruger.
La meg bringe glede der sorg og tyngsel rår!

La meg ikke søke så meget å bli trøstet som å trøste.
Ikke så meget å bli forstått som å forstå.
Ikke så meget å bli elsket som å elske!
For det er gjennom at man gir at man får.
Det er ved å glemme seg selv at man finner seg selv.
Det er ved å tilgi andre at man selv får tilgivelse!
Det er ved å dø at man oppstår til det evige liv!"

- Frans av Asissi's bønn

mandag 15. oktober 2012

Hvordan er livet på dagsenteret?

I dag skal jeg møte mine overordnede i prosjektet Pró Viver (02. oktober). I den anledning har "mamma" sydd et nydelig hjerte som jeg kan ha på mitt nye nøkkelklippe. Hun har også kjøpt en enskel veske, med reim som går på skrå fra skulder til mage, slik at det ikke skal være så lett å stjele fra meg. Hun passer på! Pró Viver er delt inn i 4 dagsentre, 2 i Santos by og 2 i fattige strøk et stykke fra Santos. Eliane skulle ta med med for å se sjefen, og dagsenteret jeg skulle jobbe på, vær klar klokken 12.00 sa hun. Så jeg var klar 11.30, jeg! Hun kom 14.45... Vel, nok om klokker. Hun tok meg med til sentrums-dagsenteret, som er basen for prosjektet. Her møtte jeg Josi og Rosangela, to flotte damer, som også har samarbeidet med tidligere studenter på Gå Ut Senteret. Josi inviterte meg og Eliane på prinsesse-kveld hvor vi skulle gjøre alt det jenter gjør på filmer (noe jeg enda ikke har prøvd). Etter å ha vært her en stund, drukket svart kaffi med 50% sukker oppi (ikke godt) og sett mange barn i aktivitet, tok Eliane meg med til det dagsenteret jeg skal jobbe i. Vi kjørte bare forbi, dagsenteret ligger i de to øverste etasjene av en kirke som heter Igreja Batista do Marapé. I det vi kjørte forbi, merket jeg meg hvordan alt så ut, og konkluderte med at jeg skulle sykle att og frem til jobb hver dag...
Jeg syklet til jobb (03.oktober), som viste seg å være litt av en opplevelse. For det første er trafikken ganske vill, jeg liker det. Den er roligere enn i Afrika, litt mer forutsigbar, men mye verre enn i Norge. Som syklist kan jeg komme meg lett frem om jeg bare tør. Jeg sykler langs stranden hver dag, for der er det sykkelfelt, og fin utsikt, turen tar omtrent 30 minutter. Mange blikk, plystringer, kommentarer og folk som ser ut til å miste fokuset når jeg passerer. Verden! Det er min første dag på jobb! Etter omtrent 3 minutter ble jeg spurt ut om hva jeg gjorde i Brasil, hvor mye språk jeg kunne, om jeg var kristen og om jeg kunne noen leker. Jeg kunne ingen navn, alle kunne mitt. Så jeg fåreslo avis-leken, og forklarte reglene så enkelt som mulig (en kollega kan litt engelsk). Det slo ann! Etter et par leker fåreslo Rosangela at jeg kunne jobbe her hver dag, i stedet for å være litt her og litt i sentrum. Jeg kunne gjøre mye nytte for meg her, de trengte flere folk her, og ikke i sentrum. Den dagen la de fra seg alle planer, og lekte hele dagen, jeg ble dratt i alle retninger, fikk klemmer og kyss, ble holdt i hendene, fikk være med på gymnastikk på taket (de har en idrettsbane på taket, veldig deilig å være ute når det er varmt, friskt luft) og gode matpauser. I matpausene ber de alltid før de serverer, en lærer og noen frivillige barn. Jeg hørte at de ba for den nye, pene læreren... Mange av barna er ikke kristne, heldigvis er ansatte kristne, og de brenner for det de gjør, de viser kjærlighet med handlinger hver dag! Det var mye lyd, mange ansikter og mange navn på en dag!
Dette er pauserommet, som jeg finner litt ironisk (03. oktober). Å sitte/ligge i kirkebenker mens en ser på TV blir liksom litt feil, hele fokuset forsvinner. Men dette er altså filmrommet, ingen mulighet for å sovne underveis i disse filmene! På formiddagen har vi ca. 40 barn som kommer for å bruke fritiden på en god måte, og på ettermiddagen ca. 60 barn. Barna er i alderen 4-14 år, pluss/minus... Når den første gruppen går hjem og vi venter på den neste gruppen, har vi pause. I dette rommet ble jeg tvangsplassert for å hvile. Og jammen sovnet jeg også, på trebenken. Hodet mitt var fult av skriking og lekende barn... 
Meg og to av jentene jeg ofte deler bord med i matpausen (04. oktober). Du ser det ikke, men rundt oss er det ganske mange flere barn, og mange står klar med mobilen for å ta bilde...
Guttene i fri lek, mens de venter på at jentene skal bli klare for matpause (05. oktober). Guttene knør seg ikke så mye oppi meg, som kan være en fin pustepause. Barns kreativitet og fantasi forundrer meg stadig, jammen savner jeg å være barn! Oppgavene jeg har på dagsenteret, bortsett fra klemming og leking, er å være med i gymnastikken (de andre lærerene pleier bare å se på, eller komme innom av og til), hjelpe til i engelsktimene, hjelpe til i kunst & håndtverk timene, være en rollemodell og gi ustoppelig med kjærlighet til barna. De aller fleste har en tøff hverdag hjemme. Foreldre som lever kun for alkohol, eller som ikke bryr seg om hva barna bruker tiden på, vold, misbruk, sinte fedre. Listen er lang! Man vet aldri hva barna sliter med hjemme, men jeg ser noen tomme og triste blikk fra barn når de ikke har noe å henge fingrene i eller noe å ta seg til...
Jentene i sving med kunst & håndtverk (09. oktober). Vi var kreative hele dagen, etter noen timer med tegning og liming gikk vi å fant gamle blader, for å brette juletrær, blomster, sommerfugler, fugler og papirfly. Adriana, sjefen på dette dagsenteret, fikk se noen av tegningene mine, og fåreslo at jeg må ha et tegnekurs for de barna som er interesserte. Etter litt nøling sa jeg ja. Noe slikt har jeg aldri hatt før. Hvis du har tips om hvordan jeg kan gå frem i et slikt kurs, er jeg lutter øre!!! 
Ei av de mer tålmodige jentene, som snakker slik at jeg forstår (10. oktober). Når det står 10 barn rundt meg, og alle prøver å si noe til meg samtidig, får jeg ikke med meg noen ting. Det hjelper lite om de gjentar eller snakker høyere... Men det har de begynt å oppfatte nå! Selv kollegaene blir trøtte til tider av alt barna vil si til meg, gjennom dem. Jeg lærer, sakte men sikkert! Den ene kollegaen min nekter å bruke de engelsk ordene han kan, for at jeg skal lære portugisisk, og jammen kommuniserer vi godt. Jeg tør å prøve meg frem, og han er god til å forklare! 
2 ganger i uken har vi karate på dagsenteret, tirsdag og torsdag (11. oktober). Jeg satt og fulgte godt med på alt de gjorde, helt til læreren sier "kom her". Ånei! Meg? Magen vrenger seg. Svetten pipler frem i pannen min. Jeg har aldri likt å måtte prestere i gymnastikk. Her presterer jeg hver gang jeg beveger meg, å så skulle jeg stå å sloss med læreren forann alle guttene...? Yes! Men jeg reiste meg, og det var kjempegøy. For uansett hva jeg hadde gjort og hvordan jeg hadde klart meg, ville de likt det. Og jeg klarte meg faktisk veldig bra. Vi hadde flere konkuranser hvor jeg ble stående som vinner lenge. Slitsomt! Men jeg liker karate, og gleder meg hver gang.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar