Frans av Asissis bønn!

"Herre gjør meg til redskap for din fred!
La meg bringe kjærlighet der hatet rår.
La meg bringe forlatelse der urett er begått.
La meg skape enighet der uenighet rår.
La meg bringe tro der tviler rår.
La meg bringe sannhet der villfarelse rår.
La meg bringe lys der mørket ruger.
La meg bringe glede der sorg og tyngsel rår!

La meg ikke søke så meget å bli trøstet som å trøste.
Ikke så meget å bli forstått som å forstå.
Ikke så meget å bli elsket som å elske!
For det er gjennom at man gir at man får.
Det er ved å glemme seg selv at man finner seg selv.
Det er ved å tilgi andre at man selv får tilgivelse!
Det er ved å dø at man oppstår til det evige liv!"

- Frans av Asissi's bønn

tirsdag 13. november 2012

Enda flere nordmenn???

For et par uker siden møtte jeg to nordmenn på stranda (30. oktober)... Sveinung og Simon (de to blonde på bildet), som bor i hver sin vertsfamilie, og skal bo her i 6 måneder. De jobber også frivillig, med noe som ligner det vi i Norge kaller "Laget" eller KRIK (fokus på ungdommer og sport). De reiser med Hald Internasjonale Senter, og har også en blogg om livet i Brasil. Og på grunn av dette strand-møtet har jeg nå fått meg to norske kompiser, og en hel haug av brasilianske venner med på kjøpet. Jeg kan ikke klage!
Tid for litt poker.. Forrige helg (1.-3. november) sov jeg hos en ny venninne, Gabriella, som bor i Cubatão (naboby av Santos). Guttene sov hos en ny kompis, Rafael, fra fredag til lørdag. Sammen hadde vi en fortreffelig torsdagskveld hos Rafael, med FIFA-spilling, poker, norsk melkesjokolade, svipptur innom pizzeria og mye latter (guttene fikk smake sjokolade-pizza, som falt sånn halveis i smak, på grunn av store mengder sjokolade)... 
Et helt normalt bilde, til ære for gaven de norske guttene hadde med seg, nemlig melkesjokoladen...
Søstera til Gabi (8 år) var våken da vi kom hjem til henne i 5-tiden på fredagsmorgenen, det var også foreldrene, men det er jo noe annet. At alder og leggetid og slikt ikke betyr noe i Brasil, sjokkerer meg på nytt hver gang jeg ser det... Men denne kvelden var det veldig hyggelig å bli møtt av en lillesøster som gledet seg til å møte meg. Hun var veldig glad i å ta bilder...
Mens Gabi brukte et par timer på å stå opp (2. november), satt jeg og lillesøstera og tegnet. Endelig fikk jeg være nyttig uten å bruke språk. Jeg koblet ut, og gikk inn i min egen tegneverden. Resultatet gav stor begeistring, og ble selvfølgelig vist frem til hele familien, inkludert besteforeldre og frisøren som var innom for å klippe håret til bestemora i huset...
De siste ukene har bydd på mye regn, og dermed også noen kaldere netter (takk og lov). På fredagen drog jeg og Gabi (det er vi som smiler på bildet) tilbake til guttene, etter en GOD middag med hennes familie, for å "henge" med gjengen. Der hadde de alt satt opp en slakk-line, tatt frem fotballen og trikset litt, mens andre trente på longboardene sine. En litt roligere og mindre by enn Santos!
Så kom Sveinung sine "foreldre" for å hente oss, de skulle nemlig i en bursdagsfeiring til en nevø. På vei hjem ble jeg invitert med, og takket ja. Godt valg! Vi fikk god mat, lekte et par timer med lekepistoler, puter og madrasser. Barneselskaper er midt i blinken for utlendinger. På slutten sang vi lovsanger (på engelsk!!!) med ungdommene, ufattelig deilig å kunne lovsynge med hele mitt hjerte (og forstå hva jeg synger)!
Egentlig trenger jeg vel ikke kommentere mer her? Hehe, Sveinung la ut en kontaktannonse for noen av guttene i gjengen på Instagram... Etter å ha slitt oss ut i barneselskapet ble vi kjørt tilbake til Gabriella sin familie. Fra fredag til lørdag skulle hele gjengen sove hos henne (2.-3. november)... Det var virkelig FULT HUS! Alle i sofaen og på en dobbel-luftmadrass, vi spilte uno i noen timer, (noen) spilte FIFA, såg et par filmer, bestilte pizza på døra, handlet inn mat på butikken, spiste middag, herjet litt med fotballen (lillesøster på 8 år var med på alt vi gjorde, hele døgnet)... Vi innsåg ikke før det var midt på natta, at ALLE skulle sove der. Noe som var helt latterlig, med tanke på plass. Men det var definitivt en artig, søvnmanglende og trang opplevelse!
É nois!
Morningen etterpå... På lørdagen (3. november) var hele gjengen ganske tamme. Vi satt på en film, såg på Instagram (for å se alle de tullete bildene som lillesøstera til Gabi hadde lagt ut), hadde putekrig og var sosiale. Vi var vel alle klare for å dra hjem å sove ordentlig ut...
På onsdag (7. november) var jeg på bønnemøte i menigheten jeg går i. Det var mange timer med bønn, nordmennene ble delt inn i grupper sammen med brasilianere, så jeg var "alene" i en gruppe. Deilig! Etterpå var det bursdagsfeiring for Kleber (helt til venstre på bildet), en god venn som også har en del ansvar for de 5 jentene fra Gå Ut Senteret. Halve menigheten gikk ned til stranden og var sosiale der et par timer. Det overrasket meg at noen av jentene på teamet fremdeles sukket over de "brasilske tidene". Et spørsmål jeg har fått fra jentene mange ganger nå: "Hvorfor kan vi ikke gå med en gang, når de sier: Nå går vi?"... Vel, mitt beste svar er, at det vi gjør her, er akkurat det samme vi skal gjøre på stranden. Nemlig å være sosiale. Så hvorfor sånt hastverk? Om vi først står her en time og er sosiale med de i menigheten vi ikke får sett resten av uken, og etterpå bruker en time på å gå ned til stranden (fordi vi prater mens vi går), og SÅ bare er på stranden en halvtime før vi sier at vi skal gå hjem. Så var det vel fremdeles verdt det? Derfra går det en time på å si hade til alle, og enda en halvtime før vi er hjemme.. Da har vi passert midnatt, og vært sosiale i innmari mange timer, men vi er i Brasil, ikke sant? Kroppsspråk er viktig. Noe jentene glemmer å skjule en gang i blant. For nå er flere i menigheten blitt opptatt av å være raske, slik at ikke de norske jentene skal være sultne for lenge, eller bli for trette. Og det er vel ikke derfor jentene er i Brasil? For å tilpasse brasilianere til norsk og effektiv levemåte? Men heller motsatt, for å lære om, og tilpasse seg til en annen kultur? Det er spennende å se hvordan jentene takler hverdagen, og etterhvert som tiden går, lærer hvordan å tolke ting og vite hva som er riktig å gjøre. De er sporty, og flinke til å ta vare på hverandre, noe som ikke alltid er like enkelt når man er 5 jenter, som skal bo ilag, og ikke kan vandre avsted alene for å få et pusterom i ny og ne... Guttene klarer seg veldig bra, men de trenger ikke ta hensyn til så mange andre, og, vel, de er gutter...

6 kommentarer:

  1. Ååå, Gunna mi! Jeg savner deg så mye der du er på andre siden av verden! Det ser ut som du har det fint og har møtt noen kjekke nordmenn. Du er flink til å få med masse i tekstene dine, uten at det følest for langt å lese. Synst likavel du burde gi guttene litt mer skryt på slutten der, tenk alle de brasilianske jentene de må forholde seg til!
    Savner deg veldig mye bestejenta mi, gleder meg til du kommer hjem igjen til meg!
    - Bestevennen din

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk bestevenn, for tebakemelding på bloggen, eg må innrømma at eg lure litt på kim du e? Skrive bokmål? Gi meg et ekstra hint? :)

      Slett
  2. Hei Guni! Kjekt å bli kjendt med dej og dei andre norske jentene! Enig med ho andre her at vi burde få litt meir skryt på slutten, men ellers eit veldig godt innlegg! :D Hilsen fast leser!

    SvarSlett
    Svar
    1. Meir skryt? Eg skreiv jo at dåkke klare dåkke veldig bra! Vil dåkke ha et eget innlegg med skryt kanskje? Ska me laga ein konkuranse? Om kim som blogge oftast? Kanskje det kan gira oss litt meir? :D

      Slett
  3. Vi burde få eit eige innlegg heilt klart!
    Nei, det synst ikkje ej nokke om.. :D

    SvarSlett
    Svar
    1. Haha, ska se om eg kan finna noe å skriva om dåkke... Du vil ikkje ha konkuranse, for du vett du komme te å tapa? Yey! Eg vant! :)

      Slett