Frans av Asissis bønn!

"Herre gjør meg til redskap for din fred!
La meg bringe kjærlighet der hatet rår.
La meg bringe forlatelse der urett er begått.
La meg skape enighet der uenighet rår.
La meg bringe tro der tviler rår.
La meg bringe sannhet der villfarelse rår.
La meg bringe lys der mørket ruger.
La meg bringe glede der sorg og tyngsel rår!

La meg ikke søke så meget å bli trøstet som å trøste.
Ikke så meget å bli forstått som å forstå.
Ikke så meget å bli elsket som å elske!
For det er gjennom at man gir at man får.
Det er ved å glemme seg selv at man finner seg selv.
Det er ved å tilgi andre at man selv får tilgivelse!
Det er ved å dø at man oppstår til det evige liv!"

- Frans av Asissi's bønn

lørdag 14. juli 2018

Gunhild & Tommy-Andre gifter seg!

Her kommer endelig ønskelista vår!

Den er i form av linker til et par nettbutikker som har lagra lister på sine sider. Da kan du handle på nett, rett fra lista, eller vise til lista når du er i butikkene.

Om du handler rett fra lista på nettet, vil varen bli tatt bort, slik at ikke flere handler det samme. Om du handler i butikk kan du si ifra til de ansatte, og de kan ta varen av lista.

- Linker:
Ønskeliste hos Kitch'n

- Vår lille familie flytter inn i nytt hus månedene før bryllupet, og derfor ønsker vi oss også penger, da hus, møbler og bryllup koster litt, hehe..

 Vi har vært hos fotograf Tomin Meling - Meling Media - Man skal lete lenge etter så tålmodig og kreativ familiefotograf, han sprang rundt i skogen med Nathaniel!


Etterhvert som vi kommer på plass og får møbler å sitte på, vil vi ha åpne dører og armer, stort hjerterom og maten klar, så gjerne kom på besøk i vårt nye hus. Vi setter også pris på å bli invitert på besøk, eller ut på tur sammen, så bare vær frimodig!

lørdag 1. juni 2013

Unyttig glede i hverdagen!

Tenk så priviligert jeg er som har råd til å bruke tiden min på ting som ikke gagner noen andre, ikke meg selv engang! Stooor glede av å utfolde meg kreativt... Det er slikt en får tid til å dille med innimellom vaktene mine (på 3 arbeidsplasser) og regnværsdager!

Alltid gøy å prøve seg på nye hårfrisyrer, ikke like lett på seg selv hver gang!
Av og til får jeg fikse søsteren min på håret.. Det er gøy!
Litt mimring fra gode dager med venniner i Brasil! Prøver meg på mønster og farger. Spennende! Fungerer bra med nål/tannpirker...
Shellac: Fransk Manikyr, varighet mellom 3-4 uker, ingen riper. Hos Estetica Hudpleie i Førresfjorden, i lokalet til Luggen Frisør, sitter Kjersti. Hun ordner med alt av velvære og skjønnhet. Enten du skal gifte deg, har et stort arrangement i vente eller vil unne deg selv eller andre litt luksus i hverdagen; kan jeg anbefale henne og det hun tilbyr. Hun er glad og flink med mennesker (hun har fartet rundt i verden, og er derfor godkjent av meg), det kunne ikke falle henne inn å anbefale de dyreste tilbudene, om hun ser at noe annet passer for deg. Her er link til hennes nettside, med god oversikt: Estetica Hudpleie

Har du tips til flere kreative ting med hår, klær, tilbehør, farger og negler? Det er lov, også i Norge, å ta seg litt tid for seg selv i ny og ne! 

Jeg henter teksten om de to store bud fra: Nettbibelen
"Da fariseerne hørte at han hadde stoppet munnen på saddukeerne, kom de sammen. Og en av dem, en lovkyndig, spurte for å sette ham på prøve: «Mester, hvilket bud er det største i loven?» Han svarte: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Dette er det største og første budet. Men det andre er like stort: Du skal elske din neste som deg selv. På disse to budene hviler hele loven og profetene.»" Matteus 22.34- 39

Jesus svarer, som alltid, godt for seg! Det høres kanskje enkelt ut, dette med å elske sin neste som seg selv. Men jeg opplever at alt for mange er redde for å være frimodige, redde for å elske seg selv, redde for å tenke at de betyr en forskjell for mennesker rundt dem... Og hvordan kan man da tenke slike tanker om andre? De innebygde "lovene" vi har i vårt samfunn om at "jeg er ingenting" sitter godt forankret. Det er trist! Nå er det sånn at vi ikke engang tør å stå frem å si at vi duger til ting vi er gode på, mens folk i andre land frimodig sier de kan både det ene og det andre (som ikke alltid stemmer). Kulturforksjeller på godt og vondt... Men på dette området tenker jeg at vi kan lære litt av andre kulturer, for om du skulle være frimodig og feile, vel, hva skader det? Sånn egentlig? Du kan føle deg avvist, du kan føle på dårlig mestring, kanskje andre kjipe følelser kommer snikende? Men hvis vi alle prøvde og feilte mer, da ville terskelen synke litt, eller? Og da ville en konsekvens (kanskje?) være at vi oppmuntrer og kommer med god og konstruktiv kritikk til hverandre. Det er oppbyggelig for fellesskapet; enten det er i familien, med vennene, på skole og jobb, sammenkomst med nye mennesker eller i politiske sammenhenger! Verdsett deg selv, og det vil komme litt lettere for deg å verdsette menneskene rundt deg! Etter et opphold i Brasil hvor alle roser og klemmer hverandre, kjenner jeg at dette er noe jeg vil formidle videre i Norge! Føler du deg klar for å verdsette andre? Her et visdomsord fra den morsomste boken i Bibelen: "Den som sprer velsignelse, trives godt, den som kvikker opp andre, blir oppkvikket selv." Salomos ordspråk 11.25

Et lite oppmuntringsord til deg:
"For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp." Jeremia 29.11

mandag 26. november 2012

En ensom reise!

Allerede som barneskoleelev i Mali sa jeg til meg selv at jeg ikke kunne forbli enslig resten av livet, ellers kom jeg ikke til å ha noen å spille med om kveldene... Familien min er viktig for meg, og en dag vil jeg gjerne ha min egen familie!

Ensomhet er noe jeg har følt på flere ganger i løpet av oppholdet mitt i Brasil. Når jeg ser de norske jentene som er et team, eller er med de to norske guttene, føler jeg meg litt ensom. Jeg er veldig heldig som bor i en brasiliansk familie. Og jeg har fått mange venner her. MEN! Vennene og familien jeg har, forstår ikke hva jeg går gjennom, de er jo i sin vanlige hverdag (det er definitivt ikke jeg), og stort sett mangler jeg språk til å formulere dypere samtaler. Jeg har mange å dele øyeblikk med, men ingen å dele alle opplevelsene mine med. Og når jeg har behov for å være sosial, vel, så må jeg ringe og organisere. De norske teamene har hverandre, det er mer enn nok, de strever ikke etter å ha noen å være med.

Heldigvis er det nok av fordeler med å være her alene også. Den første måneden her med Daniel var trygg og god, når vi var i selskaper og sosiale settinger kunne vi støtte oss litt til hverandre når det ble mange timer med portugisisk og nye kulturtrekk å forholde seg til. Når han reiste, måtte jeg hive meg uti det, alene. Dette har jeg lært mye av, og det at jeg ikke kan "lene meg på" andre nordmenn lenger, lærer meg mer om Brasil og hvordan ting fungerer her. Det gjør det også lettere å lære språk, når jeg kun forholder meg til portugisisk og engelsk.

Neste gang jeg skal ut å reise på slike turer, vil jeg ha med meg en venn. Vi trenger ikke å gjøre alt sammen, eller være avhengige av hverandre, tvert imot, jeg er veldig glad i å rusle alene og få nye venner. Men det er godt å ha et fast følge og noen å dele nye erfaringer med.

Jeg har lærer nye ting om meg selv... For det første er jeg ganske sosial, og finner meg fort nye venner. Jeg er ganske god til å organisere arrengementer og samle folk. Jeg foretrekker å henge med få personer om gangen (da er det lettere å snakke og dele oppmerksomheten gjevnt mellom personene). Jeg liker ikke å sloss om folks oppmerksomhet når vi er mange samlet. Jeg smaker på alt folk tilbyr meg, så jeg antar at jeg blir mindre og mindre kresen for hver dag som går. Jeg er fremdeles mer komfortabel i guttegjenger enn jentegjenger. Jeg liker fremdeles å danse, om ikke enda mer. Stille og ensomme stunder får meg til å jobbe (derfor jeg får lagt ut blogg-innlegg eg gang i blant). Jeg liker å lære språk, og er blitt bedre på å prøve meg frem. Jeg går ganske fort, og synes andre går ganske seint. Store deler av dagene mine innebærer sykling og gåing, ettersom taxi er dyrt/ikke bra alene, og jeg ikke vil være til bry for familien min. Hvis jeg først skal gå ute i regnet, kan jeg like godt bli våt med vilje og hoppe i sølepytter (her går jeg med klikk-klakker uansett...). Jeg har en utmerket retningssans, og har ikke gått meg bort en eneste gang (ofte har jeg et kart i hodet når jeg går omkring, aner ikke om dette er vanlig?). Eneste fordel med dårlig vær er at jeg kan ta på meg en god hettegenser. Jeg vil fremdeles ikke bo i en by når jeg blir "stor". Etter å ha sett bilder av venner som øver på å ta sprøyter (på hverandre) heller jeg mer i retning av å bli lærer enn sykepleier for øyeblikket (jeg vil heller bli gul og blå av å sloss med en kompis enn å ta sprøyter). Å få brev e hyggeligere enn å få meldinger på nettet, som får meg til å innse at jeg må begynne å sende brev selv...

Folk sier til meg at jeg er heldig som får oppleve alt dette. Jeg er enig! Men hvem som helst kan gjøre det jeg gjør dette året. Det er det å gjøre ord om til handling som stopper folk. Og ettervhert som jeg snakker med folk, innser jeg at jeg er på kanten til å være gal. Ikke mange ville reist ut et halvår til et annet kontinent, eller ut av sin komfort-sone, og i hvert fall ikke alene(!). Dermed er det ikke alle som aner hvor ensomt jeg har det til tider.

På skype med mamma, en god supporter! Og selvfølgelig pus også...
Det er kjempe spennende og til tider vanskelig, men Gud har en plan med oppholdet mitt her! Jeg har opplevd mange bønnesvar mens jeg har vært her, og ser at Gud har en finger med i mange sine liv her. Snart kommer det misjonærer fra Brasil til Norge, bare vent å se!

tirsdag 13. november 2012

Enda flere nordmenn???

For et par uker siden møtte jeg to nordmenn på stranda (30. oktober)... Sveinung og Simon (de to blonde på bildet), som bor i hver sin vertsfamilie, og skal bo her i 6 måneder. De jobber også frivillig, med noe som ligner det vi i Norge kaller "Laget" eller KRIK (fokus på ungdommer og sport). De reiser med Hald Internasjonale Senter, og har også en blogg om livet i Brasil. Og på grunn av dette strand-møtet har jeg nå fått meg to norske kompiser, og en hel haug av brasilianske venner med på kjøpet. Jeg kan ikke klage!
Tid for litt poker.. Forrige helg (1.-3. november) sov jeg hos en ny venninne, Gabriella, som bor i Cubatão (naboby av Santos). Guttene sov hos en ny kompis, Rafael, fra fredag til lørdag. Sammen hadde vi en fortreffelig torsdagskveld hos Rafael, med FIFA-spilling, poker, norsk melkesjokolade, svipptur innom pizzeria og mye latter (guttene fikk smake sjokolade-pizza, som falt sånn halveis i smak, på grunn av store mengder sjokolade)... 
Et helt normalt bilde, til ære for gaven de norske guttene hadde med seg, nemlig melkesjokoladen...
Søstera til Gabi (8 år) var våken da vi kom hjem til henne i 5-tiden på fredagsmorgenen, det var også foreldrene, men det er jo noe annet. At alder og leggetid og slikt ikke betyr noe i Brasil, sjokkerer meg på nytt hver gang jeg ser det... Men denne kvelden var det veldig hyggelig å bli møtt av en lillesøster som gledet seg til å møte meg. Hun var veldig glad i å ta bilder...
Mens Gabi brukte et par timer på å stå opp (2. november), satt jeg og lillesøstera og tegnet. Endelig fikk jeg være nyttig uten å bruke språk. Jeg koblet ut, og gikk inn i min egen tegneverden. Resultatet gav stor begeistring, og ble selvfølgelig vist frem til hele familien, inkludert besteforeldre og frisøren som var innom for å klippe håret til bestemora i huset...
De siste ukene har bydd på mye regn, og dermed også noen kaldere netter (takk og lov). På fredagen drog jeg og Gabi (det er vi som smiler på bildet) tilbake til guttene, etter en GOD middag med hennes familie, for å "henge" med gjengen. Der hadde de alt satt opp en slakk-line, tatt frem fotballen og trikset litt, mens andre trente på longboardene sine. En litt roligere og mindre by enn Santos!
Så kom Sveinung sine "foreldre" for å hente oss, de skulle nemlig i en bursdagsfeiring til en nevø. På vei hjem ble jeg invitert med, og takket ja. Godt valg! Vi fikk god mat, lekte et par timer med lekepistoler, puter og madrasser. Barneselskaper er midt i blinken for utlendinger. På slutten sang vi lovsanger (på engelsk!!!) med ungdommene, ufattelig deilig å kunne lovsynge med hele mitt hjerte (og forstå hva jeg synger)!
Egentlig trenger jeg vel ikke kommentere mer her? Hehe, Sveinung la ut en kontaktannonse for noen av guttene i gjengen på Instagram... Etter å ha slitt oss ut i barneselskapet ble vi kjørt tilbake til Gabriella sin familie. Fra fredag til lørdag skulle hele gjengen sove hos henne (2.-3. november)... Det var virkelig FULT HUS! Alle i sofaen og på en dobbel-luftmadrass, vi spilte uno i noen timer, (noen) spilte FIFA, såg et par filmer, bestilte pizza på døra, handlet inn mat på butikken, spiste middag, herjet litt med fotballen (lillesøster på 8 år var med på alt vi gjorde, hele døgnet)... Vi innsåg ikke før det var midt på natta, at ALLE skulle sove der. Noe som var helt latterlig, med tanke på plass. Men det var definitivt en artig, søvnmanglende og trang opplevelse!
É nois!
Morningen etterpå... På lørdagen (3. november) var hele gjengen ganske tamme. Vi satt på en film, såg på Instagram (for å se alle de tullete bildene som lillesøstera til Gabi hadde lagt ut), hadde putekrig og var sosiale. Vi var vel alle klare for å dra hjem å sove ordentlig ut...
På onsdag (7. november) var jeg på bønnemøte i menigheten jeg går i. Det var mange timer med bønn, nordmennene ble delt inn i grupper sammen med brasilianere, så jeg var "alene" i en gruppe. Deilig! Etterpå var det bursdagsfeiring for Kleber (helt til venstre på bildet), en god venn som også har en del ansvar for de 5 jentene fra Gå Ut Senteret. Halve menigheten gikk ned til stranden og var sosiale der et par timer. Det overrasket meg at noen av jentene på teamet fremdeles sukket over de "brasilske tidene". Et spørsmål jeg har fått fra jentene mange ganger nå: "Hvorfor kan vi ikke gå med en gang, når de sier: Nå går vi?"... Vel, mitt beste svar er, at det vi gjør her, er akkurat det samme vi skal gjøre på stranden. Nemlig å være sosiale. Så hvorfor sånt hastverk? Om vi først står her en time og er sosiale med de i menigheten vi ikke får sett resten av uken, og etterpå bruker en time på å gå ned til stranden (fordi vi prater mens vi går), og SÅ bare er på stranden en halvtime før vi sier at vi skal gå hjem. Så var det vel fremdeles verdt det? Derfra går det en time på å si hade til alle, og enda en halvtime før vi er hjemme.. Da har vi passert midnatt, og vært sosiale i innmari mange timer, men vi er i Brasil, ikke sant? Kroppsspråk er viktig. Noe jentene glemmer å skjule en gang i blant. For nå er flere i menigheten blitt opptatt av å være raske, slik at ikke de norske jentene skal være sultne for lenge, eller bli for trette. Og det er vel ikke derfor jentene er i Brasil? For å tilpasse brasilianere til norsk og effektiv levemåte? Men heller motsatt, for å lære om, og tilpasse seg til en annen kultur? Det er spennende å se hvordan jentene takler hverdagen, og etterhvert som tiden går, lærer hvordan å tolke ting og vite hva som er riktig å gjøre. De er sporty, og flinke til å ta vare på hverandre, noe som ikke alltid er like enkelt når man er 5 jenter, som skal bo ilag, og ikke kan vandre avsted alene for å få et pusterom i ny og ne... Guttene klarer seg veldig bra, men de trenger ikke ta hensyn til så mange andre, og, vel, de er gutter...

torsdag 1. november 2012

Team fra Gå Ut Senteret!

I dag (26. oktober), kom de fem jentene fra Gå Ut Senteret frem til Santos. "Mamma" lagde Frango com Catupiry, en kyllingrett, som jeg hadde forhåndsbestilt for anledningen. Det slo ann! Nå har "mamma", Eliane og mange flere stått på i en måned, for at alt skal være klart for jentene. Etter å ha spist, ringt til Norge, vært på do, stirret tomt ut i luften og drukket mye vann, tok jeg jentene med til stranden, hvor vi vasset noen kanaler bortover, til vi kom til et av de mange store shoppingsentrene. Her kjøpte jeg sim-kort til dem. Nå var de litt mer klare, og litt mer orienterte! Men de hadde hatt en lang reise, og ankommet Brasil i 6-tiden på morningen, med gjevne mellomrom kunne de si: "jeg forstår ikke at jeg er her" eller bli sittende halveis i koma av tretthet og forandringer...
Teambilde og første strandtur i Santos! 
Allerede på jentenes første kveld i Brasil, fikk de bli med i kirken sin. I dag var det 25 års bryllupsdag og fornyelse av ekteskapsløftet. I den anledning var kiren dekorert, menneskene kom i pene klær og det ble servert mye god mat (desverre for jetene gikk de etter forretten)...
Denne menigheten er dobbelt så stor som den min vertsfamilie går i, de har mange ungdommer på vår alder, som ikke studerer i andre byer, men bor her. Derfor har jeg begynt å gå her også! Allerede har jeg fått meg noen gode venner her! 
En av jentene på teamet er faktisk mitt søskenbarn, Annlaug (til venstre på bildet). Jeg tror det blir spennende å se henne i aksjon i Brasil, samt de andre jentene også. Et flott team, med mye livsglede og talent!
Teamet sammen med ekteparet som fornyet løftene sine! Etter å ha holdt ut en time med venting, og så en god time med Gudstjeneste, tok jentene kvelden. Det såg nesten ut som om de var søvngjengere  hele gjengen...
Dag nr. 2 for jentene (27. oktober). Jeg ble med menigheten og jentene på en evangeliseringstur ut av Santos. Det var en liten by, i fjellene, med dårlige fritids-tilbud. Her har menigheten åpent en tomt med fotballbaner, restaurant, spill og toalett. På denne dagen feiret de 1 årsdagen til dette senteret. De hadde andakter, lovsang, kristne hip-hopere, breakere, noen som rap'et, trikse-konkuranser for fotballinteresserte, fotballkamper, god mat og mye energi og humør! Jeg ble med på å spille fotball, barbeint på kunstgressbanen. For min del gikk det fint med varmen, sola og barbeintheten, men Annlaug fikk noen heftige blemmer under føttene... 
Svette og gode!
Bilde med noen av dagens artister, utrolig mye talent i forsamlingen den dagen! 
Synging og dansing for Jesus!
Et av mange lovsangs-team som opptredde den dagen...
Trikse-konkuranse blant barna og ungdommene!
Etter noen intense timer snudde vi nesen hjemover. Vi hadde 6 personer i hver bil, både på oppturen og nedturen, og det var en temmelig varm dag. Det var godt å komme i dusjen, etter å sykle til jentene, fotball på senteret og sykling hjem igjen...
Samme kveld, etter at jentene hadde hatt noen timer hos meg med internett, møtte vi noen av ungdommene i menigheten på stranden. Hva var kveldens plan? Ikke vet jeg. Vet du? Nope. Greit! Så vi hang på stranden, tok bilder, pratet, tok flere bilder, pratet mer, og så, etter noen timer, var det på tider å legge seg! Gjett om jentene var klare for å legge seg...? 
Etter en helg med sol og varme, chilling på stranden, pizzeria med ungdommene i menigheten (den kvelden ble jeg syklet hjem, for de ville ikke at jeg skulle gå alene, dermed har jeg nå prøvd å sitte på jernstangen på sykkelen, slik ekte brasilianere gjør det, for første gang. Veldig romantisk, og litt tungt for ryggen, men, verdt å prøve igjen...), hardt kjør, sykling med noen nye venner fra menigheten og mer omvisning for jentene, var livet tilbake til normalen igjen. På mandagen (29. oktober) stakk jeg og to kompiser på sykkel, på overraskelsesbesøk til de norske jentene. I det vi ankom sa de at vi skulle spille fotball på stranden med folk fra menigheten, så vi hev oss på syklene igjen, spilte fotball i et par timer og syklet hjemover. Alt i alt har det vært veldig hyggelig å få jentene hit, snakke litt norsk og bli med i en ny menighet!

onsdag 31. oktober 2012

Maur overalt!

"I bakvendtland der kan alt gå ann, der er de like tøysete og rare alle mann..." av Alf Prøysen. Her har de langåpent på shoppingsentrene, restauranter og andre lokaler på søndager, mens de på mandager stenger frisørsalonger, restauranter og mange andre lokaler... Logisk? Når jeg rusler rundt i byen, eller langs stranda, slår det meg. De utrolige og urettferdige livsvilkårene som befinner seg alle steder. Slumområder har vi, ofte et stykke utenfor byene, men vi har mange uteliggere og fattige blant oss her i byen også. Jeg ser daglig folk som plukker ting ut av søpla, som samler på flakser, som selger ting de har laget, som sover under tepper på gata eller som kunne trengt en dusj og nye klær. Hva kan jeg gjøre? Jeg blir helt paralysert av tanken. Skal jeg lukke hjertet mitt å gå forbi? Daglig går jeg forbi, men ikke med et lett hjerte. Når jeg tar mot til meg, hender det at jeg kjøper noe de har laget, men hvem vet hva pengene går til? Men igjen, det er vel ikke min sak? Litt vekslepenger her og der, hva gjør vel det? Desverre er mange av disse menneskene beruset til alle tider, det er lett å se og forstå. Men jeg går aldri med matpakke på meg, faktisk går jeg helst uten noen ting, for å unngå å se ut som en turist eller et ransoffer... I og med at fattigdommen bare viser seg en gang i blant, blir jeg ikke immun. Når jeg ferdes i byer i Mali, hvor fattigdommen blir trykket ned over hodet på meg uansett hvor jeg snur meg, og folk mangler armer og ben, tenner, synet sitt, famile, foreldre, hus og mat, lukket jeg meg i et skall som sa "Ikke gi noe til noen, da kommer det bare flere!" eller "Hvem skal jeg gi til, hvilken forskjell betyr det og hvor skal jeg begynne?"... Jeg kan ikke bety en forskjell for hele verden, derimot kan jeg bety en hel verden i forksjell for enkeltmennesker. Desverre er det lett å glemme den holdningen, når man ser mange fattige som trenger hjelp rundt seg. Nå fikk dere høre noen av hverdagstankene og spørsmålene mine, som jeg kommer til å bære med meg resten av livet også. Jeg fant en god artikkel: Hva er løsningen for de fattige (i Norge)?. KrF vil for alltid være mitt parti. Ikke fordi vi er enige om alt, og ikke fordi de har svaret på alt. Men fordi de kjemper for de tingene som betyr noe. Menneskeverd, på alle måter, nasjonalt og internasjonalt!

Jeg går turer i solnedgangen på stranda, og opplever stadig noen "øyeblikk". Her står jeg en meter fra fra min nye venn, som lot meg fotografere så mye jeg ville... Ellers har det vært noen røde solnedganger også, som jeg selvfølgelig ikke har bilde av, men som smelter hjertet mitt hver gang! I løpet av den første måneden i Brasil minnet alt meg om Mali, lukter, trær, blomster, frukter, ord, språk, kultur og lyder. Men så gikk det over, heldigvis(!), for alle som skulle oppholde seg rundt meg. Og denne måneden har jeg innsett hvor mange ting jeg aldri har luktet, hørt og sett før, jeg har merket meg nye trær og nye frukter, nye dyr og nye tankesett i kultruren, som i ettertid kommer til å gi meg assosiasjoner til Brasil...
Jeg kommer hjem med en pose full av mango ny og ne. NAM! Det hender at jeg har lyst til å ta bilde av lukter og smaker, dette er et av tilfellene. Samt når jeg går på stranden i vinden og kjenner lukten av havet, mens føttene mine blir fulle av sand og jeg kan skylle meg i bølgene. Det er slike øyeblikk som hadde vært morsomme å ta "bilde" av...
En ting jeg merker på kroppen hver dag, men aldri klarer å huske her på bloggen (nå kommer det, endelig), er at det er flisgulv, overalt, i alle hjem. Leiligheten som min vertsfamilie bor i er et rart unntak, med soverom som har parkett. I tillegg bor jeg i en by, så alt jeg går på er asfalt eller andre harde materialer. Føttene mine skriker når jeg går mye, og ryggen min er lykkelig hver kveld når jeg legger meg. Jeg er ikke vant med bylivet, og jammen er det ikke noe jeg skal bli vant med heller. Takke meg til Tysvær som har alt å by på, men allikevel ligger nærme byen.
Nathasha tar meg med for å smake nye matretter og juicer til alle tider, hun er en alle tiders venn og gjør meg samtidig godt kjent i byene!
Jeg leste på blogger av venner, da jeg plutselig innså at maur var en ting som faktisk kunne være morsomt å nevne på bloggen... Jeg har maur i senga, maur i maten, maur på badet og maur på meg til alle tider. De er overalt! Alle hus har maur. Jeg har vokst opp med at det er nødvendig å lage vollgrav med vann oppi for å stenge mauren ute fra maten, i Mali, derfor er ikke maur noe jeg har reagert på. Men det kan jo kanskje være morsomt for noen nordmenn å lese om...

mandag 29. oktober 2012

TAKK!

Jeg vil takke alle som ber for meg og de prosjektene jeg får være med i her. Takk for all forbønn for menneskene jeg møter og blir kjent med. Takk for e-mailer og positive tilbakemeldinger, kommentarer på bloggen og skype-samtaler. Takk for all pengestøtte. TAKK!

Måten alt har lagt seg til rette på her, ja, bare det at jeg er i Brasil, og at alt ordnet seg slik det skulle for at jeg kunne reise hit, har vært med Guds hjelpende hånd.

Her får jeg møte nye menigheter, mange utrolige vitnesbyrd, lære språk og en ny kultur å kjenne. Jeg får oppleve daglig at jeg faktisk betyr en liten forskjell for noen. Så langt har oppholdet vært fult av velsignelser og bønnesvar.

Den 5. oktober skypet jeg med TFI, en "Takk For Innsatsen"-leir på Stemnestaden, med Normisjon. Jeg fikk holde et kort vitnesbyrd om livet mitt her, for mange ungdommer jeg har vært leder med og for på leir i mange år. Tenk, for en mulighet skype gir oss! Det finnes så mange måter å evangelisere og vitne om Jesus på. Med livet mitt, handlingene mine, ordene mine, bloggen min, facebook, skype, leirer. Her i Brasil er de flinke til å handle! De planlegger turer, og gjenomfører turer. De reiser til fattige landsbyer eller slumområder, og har aktivitetsdager. Med dramaforestillinger, turneringer i fotball og andre sporter, har lovsangsmøter (i form av hip-hop, rap, Hillsong på portugisisk, break-dance osv...), deler ut brosjyrer hvor de kan lese historier fra Bibelen, med illustrasjoner og forkalringer, deler ut mat og drikke. De rett og slett gir mange mennesker en bedre hverdag og muligheter til å komme seg av gaten og alt det vonde som kommer med livet der. De synes alltid det er flott å ha med utlendinger, men selv synes jeg alltid det er flott å få være med!

tirsdag 23. oktober 2012

Norge gjennom skype...

De siste ukene har det vært av og på med noen voldsomme regnbyger. Enten skinner sola, eller så tordner og lyner det mens regner plasker ned. Den dagen jeg skypet med familien min, hadde vi sol og over 30 grader, men om natten kom regnet. Huff så klamt og varmt det ble!!! Jeg fikk ikke sove, og lå i sengen min med armer og ben utstrakte som godt jeg kunne. Men vi kan ikke skru på aircondition enda, da vil vi bruke den hver dag til langt forbi februar, og det ville blitt dyrt! Jeg holder ut, med vinduet på vidt gap. Ellers er det interessant hvordan de øker lyden på tv'n og skrur på flere lys når vi har slike tordenvær. I Norge ville det vært av med tv'n og ut med stikkontakter. Ikke her nei! Her skal vi overdøve lyden av regnet og ha på så mange lys at man ikke ser at det er mørkere ute... Hele byen var fin og lys fra vinduet mitt, når det stod på som verst!
Her ser du mine vakre og beste: Prinsen og (søs) Ingeborg. Etter å ha pratet i tur og orden med hele familien, spiste de kvelds mens jeg var med dem på skype, de satte datamaskinen der jeg normalt ville sitte til bords i Norge. En veldig koselig kvelds! De var seg selv, og de minnet meg på at det var her jeg skulle være, og ikke hjemme for å gå hverandre på nervene...
Prinsen hører meg gjennom datamaskinen, men forstår ikke dette systemet helt. "Hvor er du?"... Savner den gode pelsdotten som kommer smygende for å få litt kos, eller når jeg finner ham i sengen min, godt innrullet i dyna mi!


"Herre!
Gjør meg til et redskap for din fred!
La meg bringe kjærlighet der hatet råder.
La meg bringe forlatelse der urett er begått.
La meg skape enighet der uenighet råder.
La meg bringe tro der det råder tvil.
La meg bringe sannhet der det råder villfarelse.
La meg bringe lys der det råder mørke.
La meg bringe håp der det råder fortvilelse.
La meg bringe glede der bedrøvelse hersker.
Å Mester!
La meg ikke søke så meget å bli trøstet
- som det å trøste.
Ikke så meget å bli forstått
- som det å forstå.
Ikke så meget å bli elsket
- som det å elske.
For det er gjennom å gi
- at en får.
Der er gjennom å glemme seg selv
- at en finner seg selv.
Det er gjennom å tilgi andre
- at en selv blir tilgitt.
Det er gjennom å dø
- at en oppstår til evig liv."
Frans av Assisis bønn

mandag 22. oktober 2012

Modeller i Brasil!

Som jeg nevnte i innlegget oppussing og nye vennskap, er det uvanlig å tilbringe helgen alene hjemme. Nathasha, hennes mor og søster innviterte meg derfor på overnattingsbesøk fra fredag til mandag. Dette fordi "mamma" skulle besøke vertssøstera mi i Campinas i helgen. Bruno og "pappa" jobber mye, og er dessuten menn. Hvorfor bli hjemme alene (jeg kunne godt tenkt meg det)? Vel, jeg sa ja. Det er viktig å være ydmyk, jeg får se mer og oppleve mer om jeg sier ja takk til muligheter som dukker opp!
På fredagen (19. oktober) dro jeg og Nathasha til "byen", i bursdagsfeiring av Nathasha sin veninne. Det var en artid opplevelse, hun hadde ikke vært på byen på over et år, og beregnet altså feil av åpningstider, vi ankom 11.30. Først ventet vi i bilen i en halvtime og så ventet vi i lokalet i over en og en halv time på at folk skulle komme. Vi var i ferd med å gi opp, men så kom de, rundt 01.30... Mange venner av Nathasha, noen ansikter til og med jeg kjente igjen! Vi fikk danset fra oss og drukket to flakser med vann hver, før vi kjørte hjemover klokken 03.30 (vi stoppet på en bensinstasjon for å spise hamburger). Da vi kom til høyblokken og skulle parkere var det ingen ledige plasser... Sukk! Vi kjørtre rundt og rundt, før vi parkerte et par kvartaler unna, noe hun syntes var skrekkelig langt å gå. Vel, det syntes ikke jeg. Uansett hvilken etasje du bor i, eller hvor langt du skal gå, tar du heis eller kjører i dette landet. Jeg foretrekker å ta trappen og gå/sykle dit jeg skal (det er like mange sykler og mopeder som det er biler her, altså bruker mange sykkel også). Hjemme tar jeg alltid trappen opp to etasjer, mens vertsfamilien min foretrekker heisen...
Søstera til Nathasha, som heter Nathaly, innviterte meg med på sminkekurs på lørdagen (20. oktober). Det kunne jo bli artid, tenkte jeg, som kun har tatt med meg en halvttom mascara og en opptørka eyeliner til Brasil! Det var ca. 15 damer, med noen barn, som møtte opp, for å teste produkter av merket Mary Kay. Først skulle alle renske ansiktene, det var deilig. Så skulle vi grise til ansiktene med et lag foundation, et lag pudder, mange lag øyenskygge og rouge, et par forsøk med ulike leppestifter og eyeliner. Jeg følte meg bedre da jeg ankom enn da jeg dro derfra... Den dagen var jeg glad jeg ikke kunne noe særlig med spårk, jeg koblet helt ut, for selv om jeg hadde tatt dette kurset i Norge, hadde jeg lukket ørene. Så mange damer og så mye unødvendig snakk, setter jeg aldri pris på... Men for å lette situasjonen litt, kunne vi spise god kvelds, snacks og muffins når vi ville i løpet av den halve dagen vi brukte her. På tross av alt, var det en artig opplevelse.
Resultatet av all sminkingen, Nathaly og meg. Når vi kom hjem var middagen klar, mora hadde diska opp med hjemmelaget stroganoff, ris med løk, amerikansk salat og selvpressa pasjonsfrukt-juice. En koselig familiemiddag!
Søndagsformiddag på stranden med Nathasha (21. oktober). Vi var ikke alene, selv om hun har klart å knipse et bilde uten andre mennekser på. Stranden var stappfull, jeg ikke tok av meg kjolen og spradet i bikinien som alle andre, men fikk mer enn nok oppmerksomhet. Jeg var glad klærne forble på... Jeg vet ikke om jeg har nevnt det før? Men å gå i bikini i Brasil er nesten det samme som å gå naken, bikinene dekker ingenting!
I taubanen, på vei til utsiktspunktet mellom Santos og Säo Vicente. Når vi var midt mellom alle trærne og fingrene mine glei gjennom bladene, kunne jeg høre lyden av innsekter, fuler, dyr og andre ukjente kryp. Lukten fylte meg med en underlig følelse, kanskje litt sommerfuler i magen? Det var i hvert fall deilig. Jeg kunne godt bodd på et sånt sted og dinglet med føttene oppi et tre. Foreløbig har jeg ikke sett noen slanger, det gjør meg litt trist. Landkrabbene vi så på øya Morro de Saö Paulo i ferien vår hjalp litt, men det gav meg ikke nok kick... 
Jentene på toppen av fjellet!
Vær med å be for moren til Nathasha! Hun har vært utrolig gjestfri og kjærlighetsfull mot meg. For et par uker siden spurte hun datteren sin, min veninne, om å få være med på en bibelgruppe. Kun Nathasha er kristen i familien, og ble selvfølgelig glad for dette. Hun lever med sitt liv som eksempel, og håper at det skal nå familie og venner, noe det tydeligvis gjør. Nå sitter moren og leser i Bibelen til alle tider, og hver gang vi skulle gå ut, hørte vi at hun ba for vår trygghet og at vi skulle ha det fint. For ei dame! Hun har gitt meg ny styrke og nytt håp, nå leser jeg i Bibelen mer enn før, og trenger bare tenke på henne for å bli oppmuntret!
Både jeg, Nathasha og moren hadde med kameraer opp på fjelltoppen, det resulterte i et par bilder...
Det er noe med utsikt og oversikt som får meg til å trekke pusten litt dypere, og tenke. Jeg forstår godt hvorfor katter alltid legger seg på strategiske steder for å ha kontroll over alt og alle... På fjelltopper er det alltid lett å prate med Gud, og alltid lett å se hvor stor Gud er, som har skapt denne verden slik jeg kjenner den!
Her dingler jeg med føttene i taubanen, fjellet ligger tett i tett med begge byene, og gir en majestetisk utsikt!
Vi skal prøve hang gliding (jeg vet ikke hva det heter på norsk), ned fra dette fjellet til stranden. Vi gleder oss stort, jeg elsker kick!
Vi var modeller i Brasil for et par timer, med god magefølelse, godt humør og fine omgivelser. Fotograf for anledningen var kameraet på selvutløser eller en av oss...
Det var en flott helg, med mange kaker, karamell pudding, gode middager, godt fellesskap og nye opplevelser. Da kvelden kom gikk vi i kirken klokken 19.00, hvor jeg var med på ungdomsopplegget. Jeg forstod såpass at de planla forskjellige ting til jul, band og sanger, steder for øvelser, innsamling av telefonnumre osv.. Min oppmerksomhet var mer rettet på ei lita jente på under 1 år som krabbet rundt på gulvet og smilte! Etterpå gikk vi på kino, Nathasha likte ikke filmen noe særlig, men jeg og resten av salen lo godt og mye. Bilturen hjem og nattetimene ble brukt på å diskutere avliving av dyr, forskjeller og likheter mellom landene våre og abort (med google translate som et godt redskap ganske ofte). Jeg liker ikke å diskutere ting jeg brenner for når jeg ikke kan uttrykke meg slik at motparten forstår hva jeg mener, jeg blir direkte oppgitt. For min del mestrer jeg engelsk godt, men det er det ikke mange i Brasil som gjør... Og når slike samtaler kommer, som jeg normalt sett elsker, må jeg innrømme at jeg savner Norge!