Menighetsleir!

(Utdrag fra notater)
Det er min tredje dag i Brasil. Det er også min andre dag på leir med menigheten som vertsfamilien min går i, det har skjedd så mye de første dagane her, at døgnrytmen har blitt tvunget i riktig retning (vi er fem timer bak norsk tid).

Jeg sitter i gresset, i skyggen av et bra (klatre) tre, og nyter at jeg kan sitte i shorts og t-shorte, inne hører jeg gjestepastoren holde bibeltimen sin. Denne pastoren, med kone og barn, har vært misjonærer i nord-Brasil (og har oppdrag i ny og ne), midt i jungelen, blant indianerene. Fra her jeg sitter nå, kan jeg se inngangsporten og veien vi ankom leirstedet på. Da vi kjørte på "veien" den siste kilometeren ut av et boligfelt og mot leirstedet satt "mor", "far" og "søster" stille i bilen. Veien var ikke asfaltert, full av hull og uforutsigbar, "humpetitten-tei". Jeg storkoste meg, for det minnet meg jo om Mali (satt i min egen lille boble og studerte trær og kjente på luftfuktigheten), plutselig sier "søstera" mi "ikke vær redd, vi er snart fremme, det er ikke farlig selv om veien er litt humpete"... Redd? Jeg måtte smile, jeg forklarte min bakgrunn med slike veier, og hele bilen brast i latter. En nervøs latter. For de var redde! Ikke for tyver og overfall, men det var første gang de kjørte på slike veier, og de visste ikke helt om de var på riktig vei heller. Spennende biltur!

På et bord inne i matsalen ligger det mange fine diplomer (jeg liker at de er ekte og inngraverte for anledningen, godt forarbeid til denne leiren), disse skal deles ut den siste dagen. Den største konkuransen som foregikk hele leiren bestod av å fiske den største fisken, i en innmurt dam med fisker som var putta oppi av leirsted-eigeren. Her fiska de, tidlig og sent, målte fangsten, og slapp den uti igjen, klar for neste leir.

Foreløbig er jeg i "turist-fasen" og bruker ordet elske om stort sett alt, med unntak. Foreksempel: bønner i alle varianter (som de har til 50% av middagene), loff til alle måltider, laken/tepper i stedet for en ordentlig dyne, at vi må kysse og klemme når vi møtes og tar farvel (som er ofte, fordi dette landet er veldig sosialt og spontant), og ikke minst at jeg får myggstikk (pleier ikke slite med dette noen andre steder) som klør (det har jeg ikke gjort siden jeg gikk på barneskolen, og brukte en gaffel for å klø til myggstikket ble til et sår og det ikke klødde lenger) og når jeg har klødd i noen dager og alt er rolig, går det en uke, og så begynner det å klø, igjen!!!

Jeg elsker dette landet! Og jeg elsker: gjestfriheten og kjærligheten folk deler med hverandre, varmen og sola, byene (selv om jeg ikke vil bo i en by selv når jeg blir "stor"), de lange hvite strendene med bølger som slår og havlukten som kommer sigende, menigheten jeg får lov til å være med i som tar meg imot som en søster, at det er så lett å få seg nye venner, jungelen som omgir dette leirstedet (lyden av mygg, sirisser, fugler, trær i vinden, ting jeg ikke vet hva er og lukten som kommer med jungelen), alle de kule trærne (og det faktum at klima og planteriket er meget likt Mali), at de har så mye god mat (men desverre forer meg med godsaker både ofte og mye), den velsignede familien jeg bor hos (som har gitt meg et eget rom med stor seng, et teppe som er tilnærmet en dyne, tilbyr meg hjelp og disker opp med middager), at bilbelte ofte ikke funker i baksetene på bilene så jeg kan sitte hvordan jeg vil (og trafikken er et elskbart kaos), språket som høres ut som en sang og at jeg får lære et nytt språk (jeg innser nå hvor glad jeg er i språk...)!

På frokosten i dag lærte jeg å si "jeg forstår/forstår ikke" = "eu entendo/não entendo" (som har blitt godt brukt). Jeg går rundt å gjentar alt folk sier, for så å finne ut hva det betyr, etter å ha spurt om de samme tingene et par ganger, begynner det å sitte (for en stund i hvert fall). Jeg forstår ganske mye som blir sagt til meg, men glemmer ofte ord når jeg skal svare, eller mangler ord for å snakke i hele setninger... Det at vi synger mange lovsanger som jeg kan på norsk og engelsk, gir meg også litt øvelse, men selve lovsangen blir litt tungvint.

Jeg begynte å like salat for et par år siden, og spiste mye salat i Mali i fjor (ikke lurt, men det gikk jo alltid bra). Jeg spiser salat hver dag her også. Spørsmålet er: "er det så veldig lurt å spise salat i utlandet?"... Jeg vet hva du mener mamma! Hehe! Jeg bestiller alltid isbiter i juicen/vannet når vi spiser ute, dette er heller ikke så lurt. Men i dette landet drikker ingen vann fra springen, og da velger jeg å tro at de ikke bruker springvann i isbitene, slik de gjør i Mali. I Mali drikker de springvann selv, det er bare oss "hvite" som filtrerer eller kjøper vann. Her kjøper alle vann. Nesten ingen filtrerer, de kjøper. Jeg er overrasket! Jeg ville kjøpt meg et eget filter (sparer penger, i det lange løpet), men meg om den saken.

Min siste dag på leir. Både jeg og Daniel vil helst bli her, ukjent hvor lenge, men vi vil bare bli værende her. Om kveldene har han spilt fotballspill, bordtennis og bilijard med barna (gutta) på leiren, her var han i sitt ess! Mens jeg har lært meg mange nye leker med ungdommene, og lært bort enda flere leker; bøtte-leken, sheriffen, fotleken, hi-ha-ho, lappe-leken (m.m.). Om nettene (før vi la oss, alt for sent), spilte vi volleyball og drakk kaffi med sukker (50% kaffi og 50% sukker), den kaffien kan jeg personlig ikke anbefale...

I går ridde vi på hester, full galopp, noe av det råeste jeg har vært med på. Jeg tok meg en del turer, for å si det sånn. Dette var det selvfølgelig bare jentene (med unntak) som holdt på med. Ranch-eigeren som hadde tatt med hestene til leirstedet tok frem pisken (omtrent 3 meter) og lærte oss å "smelle" til. Utrolig kult! De fleste guttene spilte fotball, mens mødre satt med bassenget, og mannfolka dinglet rundt.

Utpå ettermiddagen tok misjonærsønnen frem "slakk line", hvor stort sett alle fikk testet balansen sin! Jeg og Daniel tok en sykkeltur på tandem-sykkelen, jeg har et morsomt filmopptak fra den turen, som jeg legger ut sammen med noen andre filmsnutter senere! Da skumringen nærmet seg, inviterte en ny venninne av meg, meg med på å ri hestene tilbake til ranchen. Gjett om jeg ble med?

Jeg, hun og bonden ridde hver vår hest, 3 kilometer ut i jungelen. Han hadde en nydelig ranch, med mange hester og esler, sorte bøfler og noen godt slitte hus, omgitt av nydelige og grønne sletter som strakk seg oppmot fjellene hvor jungelen tok over. Vi fikk bli med å mate dyrene, før han kjørte oss tilbake med traktoren (den var eldre enn min morfar sin traktor, tror ikke slike traktorer er å finne i Norge lenger), det ristet og humpet, vi lo hele veien hjem og kinnene mine verket etter å ha smilt så mye da vi kom frem! "Har du hatt en bra dag" spør Daniel i det vi stiger av traktoren. Jeg bare smilte til svar, og mumlet et "ja" mens jeg hastet avgårde til dusjen så jeg kunne rekke kveldsen og fest-kvelden med talentkonkuransene.

På formiddagene har jeg fått være med på barne-opplegget, det har vært givende. Både fordi jeg forstår en hel del, og fordi det er lett å kommunisere med lek og latter. Bære rundt på 3-åringer og sparke litt fotball med 7-åringer, spille kubbespill, la dem ta bilder med Iphonen og tegne/male (på papir og gulv). Lederen for opplegget var ei ung tenåringsjente som var dreven i det hun gjorde, det slo meg at de fleste var drevne i det de holdt på med, mange gode ledere og fremtidige predikanter! Hun hadde full oppmerksomhet når hun fortalte om Josef, brødrene, drømmene, faren, kappen og Egypt. Den ene ettermiddagen ble jeg med på ungdomsopplegget, her forstod jeg null å niks (enkelt-ord av og til, men det gav meg ingen mening) fordi misjonærsønnen som ledet, snakket sabla fort. Men de unge tenåringene følte nøye med og hadde mange kommentarer og spørsmål, god gjeng! Jeg kan nå si med sikkerhet at misjonærbarn er like "crazy", morsomme og interessante over hele verden, og jeg ender som regel opp med å bli venner med disse raringene først, jada, jeg er en raring selv, men noen sa engang til meg "du er rar du Gunhild, men jeg liker rar". Det kan jeg leve lenge på!

Aktiviteter og leker med ungdommen på kveldene, som for meg er en veldig fin måte å få nye venner på (gir en god hjemme-følelse), ettersom vi gjør mye av dette på Stemnestaden leirsted også.

Daniel sin bestekompis, en stor-fisker!

Bibeltimer med god lovsang, klemming og oppmuntring!

1-2-3 snu, så skulle vi ende opp på hender og føtter, som en larve, gikk ikke etter planen... Kaos! 

Stol på hverandre, 1-2-3 begynn å gå (de sa dette på portugisisk). Hva kan en stakkar nordmann gjøre? Henge seg på eller (falle) ødelegge sirkelen, hui hvor det går! Daniel står og ler av ansiktsuttrykkene mine når de finner på nye ting som jeg burde ha forstått, men gikk glipp av... 

Barneopplegg med maling på papir og gulv +++

Meg og Catarina, jeg møter henne (og familien) nesten daglig. "Guni" roper hun hver gang jeg forlater dem, en liten bestemt dame som sjarmerer alle i senk! 

Slakk line var populært hele helgen! Ekteparet som er oppå linen her, har nå reist som misjonærer til nord-Brasil, til en unådd indianerstamme. Spreke mennesker! 

Mye volleyball, litt nye regler innimellom, men alltid gøy! 

"Søstera" mi, Marina, god sans for humor! 

Full galopp, barbeint, storfornøyd, sjekk gliset mitt! 

Misjonærsønnen Joao, godt humør og full av sprø påfunn. Minner meg om et par visse gutter jeg delte barndommen min med i mali...

På ranchen, etter en 3 km lang ridetur, midt ute i jungelen!

Stå-plass bakpå traktoren når vi skulle hjem igjen, det putret og gikk. Å som vi lo! 

Vi møtte Joao og Marina som var på sykkeltur (de trodde vi hadde rotet oss bort og syklet for å finne oss, men vi klarte oss fint selv)!

Daniel og vennene med fotballspillet, en populær hengeplass!

Tror dette blir min nye look når jeg engang går til frisøren... 

Gutta på talentkvelden, gøyalt innslag! 

De er glade i å ta bilder her i Brasil, når dette bildet blir tatt, står det 5-10 stk. og tar bilder, med flere kameraer i hendene...

"Gled dere alltid i Herren! Igjen vil jeg si: Gled dere! La alle mennesker få merke at dere er vennlige. Herren er nær. Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har på hjertet, fram for Gud. Be og kall på ham med takk. Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus. Til slutt, søsken: Alt som er sant og edelt, rett og rent, alt som er verdt å elske og akte, alt som er til glede og alt som fortjener ros, legg vinn på det! Og alt dere har lært og tatt imot, sett og hørt hos meg, gjør alt dette! Så skal fredens Gud være med dere." Filipperne 4.4-9