En utrolig reise OG ungdomsleir!

(Utdrag fra notater)

Solnedgang ved Morungaba leirsted!

Det er fredag, en uke etter ankomst i Brasil. Først gikk jeg til frisøren med Tatyana, mens Daniel var med Mauricio og Bruno på jobb. Hos frisøren fikk jeg manikyr for min andre gang på en uke. Så kjørte Bruno oss til busstasjonen, hvor vi gikk på en buss som skulle fra Santos til Sao Paulo. Jeg og Daniel på tur. Alene. I Brasil. - Det hele begynte med at misjonærsønnen, Joao, fra den første leiren jeg var på, innviterte meg med på en ungdomsleir, bare et par dager etter at jeg var komt hjem fra menighetsleiren. Jeg sa ja med en gang, og etterpå fikk jeg med meg Daniel også.

En av mange busstasjoner i Sao Paulo

Dette avsnittet blir opphakket og humpete, men det var sånn dagen opplevdes for oss... - Den første buss-turen gikk supert, vi såg film og slappet av et par timer. Joao møtte oss på busstasjonen i Sao Paulo for å gjøre reisingen lettere for utlendingene. Derfra løpte vi en stund, fant toget vi skulle på, og hoppet inn. Det førte oss fra den ene enden av Sao Paulo til den andre. Ut med oss, vi skulle rekke en buss, mer løping, inn på bussen, slappe av et par timer. "Her skal vi av!", Daniel og Joao hoppet opp og ut, jeg måtte ta joggeskoa i hånda og småløpe etter. Nå var vi i Atibaia. Men leiren skulle ikke være i denne byen. Jeg og Daniel hadde ikke snøring! Desverre hadde de vi skulle kjøre med fra Atibaia til leiren, bestemt seg for å vente til neste dag. Så vi måtte stå på en busstopp å vente i en time.

Atibaia luktet som Bamako, hovedstaden i Mali. Eksos, fuktig luft, et bål her og der. En stor by, jeg fikk aldri oversikten, det var en kronglete by. Men koslig, uten skyskapere, som en gammel bydel, bare at her var hele byen sånn. Etter mye mimring og mas om Mali, og latter fra mennene som såg på at jeg dagdrømte, kom bussen vår. Det var i hvert fall en opplevelse som kunne vært fra Mali. Det humpet som om vi kjørte i bushen, vinduene var åpne, bussen var gammel og skranglete... Og bussen kjørte utrolig fort, Joao traff på en kompis fra menigheten, og satte seg med han. Daniel var trett. Jeg elsket livet, ut av vinduet, i 20 minutter!

"Her skal vi av!", på med ryggsekken igjen. Takk og lov at jeg pakker som en mann, både jeg og Daniel hadde bare en ryggsekk hver. Vi ruslet gjennom en kontroll-post, det var midt på natta nå, og husene og gatene låg stille. Når vi var kommet et stykke fra kontroll-posten forklarte Joao meg at denne delen av byen eiges av en mann. Flere kilometer (eller min, hvem vet) i alle retninger eiges av en mann, han leier ut en drøss av hus, og krever å vite hvem som kommer og går ut av bydelen med denne ene inngangen/kontroll-posten. Men det var nydelig der! Mens vi gikk kom noen venner av Joao syklende og slo følge med oss. Joao forklarte aldri hvor vi skulle fra eller til, hvor langt vi skulle, eller hvor lang tid det tok. Slik var det hele helgen...

Endelig er vi fremme i huset til Joao. Når foreldrene til Joao ikke er i jungelen som misjonærer, er de lærere på en av de største seminar-skolene i Brasil, drevet av en organisasjon som er verdenskjent, Word of Life, "Seminário Biblico Palavra da Vida" (i Norge ville det blitt kalt en bibelskole). Seminar-skolen var det nærmeste bygget, men det låg mange internater rundt om kring oss. Et perfekt sted for en slik skole, nydelig natur og mye fri luft!

Kveldsen er innabords, og blir trette!

Joaos hjem, idyllisk! 

Ny dag! Vi kjørte til leiren, fikk forsinka frokost, var med på bibeltimen og retreat-delen hvor vi satte oss i en gruppe og diskuterte hvor vi var i vårt tros-liv og andre ting som var foreslått på papiret (jeg og Daniel måtte forklare hva vi gjorde i Brasil). Foreløbig "bodde" jeg og bagasjen min på et felles jentetoalett, oppe med alle idrettsbanene. På fotballbanen tok de springfart og "rusjet" på en vannsklie, etterhvert tok de frem egg, og startet en klissete krig. Daniel og Joao ble faretruende, så jeg ruslet til bassenget. Vi spilte volleyball i flere timer, utolig deilig! Sola gikk ned mens vi spilte, og folk ruslet til rommene sine, jeg visste ikke hvor jeg skulle bo enda... Joao kom og sa at det var "italiensk kveld" om 30 minutter, og at vi måtte pynte oss. Eller at jeg måtte pynte meg, for jeg var jente. Guttene var det ikke så farlig med. Jeg ble sint, diskuterte dette i 10 minutt, før jeg gikk på toalettet "mitt" og pyntet meg. Da jeg møtte gutta nede i matsalen, såg jeg at alle hadde pyntet seg, gøy. De hadde kledd seg med innlevelse for å ligne italienere! Daniel fortalte meg at gutta på rommet hans hadde spurt en del spørsmål om meg, og siden jeg var singel, måtte han introdusere meg for alle som en. Noe han aldri gjorde.

Deilig basseng når det var mellom 35 grader...

Italiensk kveld,
med god innlevelse, mye lyd og mange mennesker!

Jeg introduserte meg selv for gutta, på lunsjen neste dag. Jeg satt med ca. 10 brasilske gutter og spiste, alene. Det var ganske morsomt... Jeg var visst den peneste jenta på leiren, blant 200 ungdommer! Alle notatene fra denne leiren skrev jeg på engelsk, de fikk lese, og lo mye. Noen av tingene måtte de diskutere litt også, Brasil er ikke sånn, eller, det er mer sånn at... Suksess! Denne dagen tømte jeg "mitt personlige batteri" på å diskutere hvorfor jenter måtte ha på seg klær når de bada, mens gutta kunne gjøre som de alltid gjorde. Tull og tøys, mannfolka skulle heller hatt et kurs i mestring av å beherske tankegangen sin. For de ser jenter i verdens minste bikinier på alle andre strender i Brasil, å det kan de ikke endre, da bør de heller lære seg å mestre det virkelige liv, enn å dekke til damene i menigheten. Vi er da ikke muslimer eller undertrykkere heller...! Jeg ble for varm, gav opp og bada i shorts og singlett. Ekkelt!

Vakre blomster, som en også finner i Mali!

Jeg er lykkelig, jeg vil gjerne ta med meg venner fra Stemnestaden på leir her! Landskapet var ulikt alt annet jeg hadde sett i Brasil, jeg har aldri vært i Texas, men det minner meg om det jeg innbiller meg må se ut som Texas. Cowboy-landskap, lange sletter i ulike farger, prefekt for kveg og ridning. Fugler som synger, sirisser som lager musikk, solen som var varmere enn ellers i Brasil, beach-volley (flere typer baner, men de var ikke interessante for meg), badebasseng å avkjøle seg i, en strålende klar stjernehimmel (noe som gjør meg like "forelska" hver gang), papegøyer som flyr over hodene våre (flaggermus også), eucalyptus-trær i mengder (treet som ødela ryggen min i Mali når jeg var 14 år), fargerike blomster og lukter som jeg ikke kan beskrive, men gjerne ville tatt bilde av om det gikk ann...

Tenk å ha en ranch på en av disse gress-slettene...

På kvelden såg føttene min ikke ut. Akkurat som de ville sett ut etter en dag i Mali. Selvfølgelig. Snart skal jeg slutte å mase om Mali, snart! Denne siste kvelden var det nattverd og kveldsmøte rundt bålet, under stjernehimmelen, bålet var på størrelse med et sangthans-bål i Norge. Jeg snek med meg dynen (teppet) ut, for selv om jeg satt i bukse og skjorte, frøys jeg som en annen tulling. Uten forvarsel blir jeg ropt frem, for å fortelle om hva jeg gjør her i Brasil til alle ungdommene som ikke hadde fått det med seg enda. Jeg somlet, for jeg kan godt snakke forann folk på scener, og jeg kan godt være spontan. Men å kombinere disse to tingene, det misliker jeg, sterkt. Daniel kom også frem, han sa noen ord, og gav mikrofonen til meg, før jeg kom på "scenen" hadde pastoren klemt meg og sagt hvor godt det var at vi var her og delte vitnesbyrdet vårt, det gav meg mot i brystet! Jeg fikk hele gjengen til å le godt et par ganger. De lo før den amerikanske misjonæren rakk å oversette (disse ungdommene kunne godt engelsk, det beste jeg har støtt på i Brasil så langt, etter over en måned i Brasil). Det var gøy å være spontan på scenen, når det gikk så bra!

Bålet er scenen! Jeg satt bak, innpakka i et teppe,
med en ny kompis som oversatte for meg!

Avslutningsmøte, mange velsigninger og klemmer ble utdelt! 

Leiren var over og vi kjørte i kolonner, for alle skulle spise på det samme stedet i Atibaia. Der prøvde vi Acai for første gang, med frukt på, en form for is/slush av en bærtype vi ikke har i Norge. Etterpå gikk vi på italiensk pizzeria, spiste masse pizza og til dessert pizza med valgfrie: sjokolade/ jordbær/ is/ banan/ kanel... Godt! Vi sov i huset til Joao fra søndag til mandag, for reisen hjem ville tatt for lang tid på søndagskvelden. Mandags morgen hadde vi god hjemmelaga frokost (mora lagde amerikanskje pannekaker, noe jeg kaller "lapper" i Norge), klappa på de svære pusekattene og reiste hjemover.

En pusekatt i ny og ne, holder min psykiske helse på topp!

Reisa hjem var behagelig, uten opphakking... Vi kom oss helt hjem til Bruno sit hus, uten hjelp, vi tok nemlig taxi fra busstasjonen og hjem, noe vi mestra godt, på tross av mine heller dårlige språkkunnskaper i portugisisk, og Daniels heller fraværende kunnskaper!

Disse ungdommene har et hjerte tent for Gud! Jeg ble meget oppmuntret av leiropplevelsen og Guds tilstedeværelse her. Jeg har planer om å bli med på den neste leiren de arrengerer!!!